Om å leke Gud i mikrokosmos

Jeg har tenkt på hvordan jeg på mange måter er herre over liv og død.

Publisert:

Den tidligere politimannen Øyvind Andersen (62) fra Vennesla har skrevet denne teksten. Foto: Cecilie Andersen

Brukergenerert innhold

  • Øyvind Andersen

I det siste har jeg foretatt litt utendørsaktivitet på farmen. Ikke noen oppdyrking av store landbruksområder. Mer litt pusling, rydding og klipping her og der. Klipping av en plen som ble altfor lang under regnværet, og den tidligere omtalte mannejobben med nyinnkjøpt ryddeutstyr.

Mens jeg holdt på med dette og nå i ettertid har jeg filosofert litt over dette. Tenkt litt på hva dette gjør med de små. Ja, alle de "usynlige" der nede under føttene våre. Tenkte sist på det i går. Gikk og ryddet litt gress etter klippingen. Kjetta la seg til og kikket på meg under en tujabusk. Strekte seg med velbehag i gresset i sola.

Måtte bort til henne og ha litt kvalitetstid. La meg på magen ved siden av henne og strøk henne over ryggen og klødde henne bak øret. Vi hadde en lun og god samtale der under busken. Forsto ikke alt hun sa. Var mest maling, men det var bare godord. Så pass skjønte jeg.

Mens vi lå der, krøp det en liten edderkopp over min venstre hånd. Jeg holdt hånden helt stille og lot den krype over og forsvinne ned i gresset igjen.

Har tenkt litt på det. Hvordan jeg på mange måter er herre over liv og død. Det er uvisst hvor mange småkryp som får sitt endelikt når jeg klipper plenen, men jeg må jo nesten gjøre det. Prøver å godtgjøre litt for mine massakre i mikrokosmos ved å prøve redde enkeltindivider innimellom.

Når jeg samler sammen gresshaugene etter plenklippingen, løfter jeg det opp med nevene. Unngår at stålormen som har søkt tilflukt under der skal bli skamfert av plenriva. Stoppe opp litt med kantklipperen eller klipperen slik at gresshoppa som er foran rekker å hoppe unna. Flua i vinduskarmen. Slippe den ut i stedet for å finne fluesmekka. Gir en god følelse. Å leke Gud i mikrokosmos rundt meg.

De fleste forstår nok at selv om jeg bor midt i et jaktområde, er ikke jakt den sysselen jeg driver mest med. Det er vel mange nok rundt omkring som har en holdning til liv mer likt James Bond, "live and let die".

Ute i den store verden får jeg inntrykk av at det er mange som driver og leker Gud. Greit nok med dem som vil redde verden. Jobber humanitært for å redde liv. Ære være dem.

En slik måte å "leke Gud" på er å bruke menneskets beste egenskaper på beste måte. Være medmenneske, vise empati og virkelig gjøre noe med det. Da er det verre med dem som bruker sin makt og mulighet til å bruke andre mennesker, enten som voldsutøvere eller ofre for disse, for å oppnå makt og kontroll. Tvinge andre til å underlegge seg dem og deres forskrudde tanker om hvordan ting skal være.

Alternativet er å bli trampet på og få sitt liv endt der og da, slik vi tråkker på en edderkopp. Slike overgrep mot mennesker og menneskeheten har foregått til alle tider, fra maktmennesker i alle religioner og under alle himmelstrøk. Vi må aldri stille oss likegyldig til slike overgrep.

Mine massakrer med plenklipperen er utilsiktet, og i verste fall uaktsomt drap. Å "leke Gud" ved å ta menneskeliv som ikke tenker det samme som seg selv, er umenneskelig og ikke verdig noe som helst samfunn eller religion. 

Se det ... Det får være nok om den saken. Sola skinner. Kjetta vil ut. Det samme vil jeg.

Les flere innlegg av Øyvind Andersen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Øyvind Andersen
  2. Blogg
  3. Vennesla