Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Man må kjenne sin begrensning

Alle har sin dørstokkmil og personlige fobilignende tilstander som gjør verden ubehagelig.

Jeg har i hvert fall mine. En sjelden gang hender det jeg tar offentlig transport. Et galopperende mareritt. Da føler jeg meg eksponert og aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg.

«Varför det?», spurte min svenske kompis Claes meg. «Jeg føler at folk glaner», sier jeg. «Jammen, det gjör dom jo också. Det är jo det man gjör på bussen». Ja, nettopp. Det er nemlig ikke alle som sitter (eller står) med nesa i telefonen. Mange stirrer tomt framfor seg med blikket på uendelig og ørene på tomgang (omtrent som meg når min bedre ¾ har noe å utsette på meg), eller så glaner de. Dessuten må man enten gnu seg opp til en fremmed person på en vinglete ståplass eller ledig sete.

Jeg liker det ikke.

Og så er det ett eller annet med «reglene» for reisende. Jeg er ikke trygg på de greiene der. Bare det å finne ut hvordan en skal betale er et mareritt. Er jeg heldig tar bussjåføren imot penger, men er jeg den eneste som gjør det på den måten og køen hoper seg opp bak meg ... Eller finne ut av en app jeg aldri bruker ... Ja, da svetter jeg. Blod.

Jo da, det har blitt bedre, og jeg har lært meg å blåse i det og spørre når jeg er usikker.

Men jeg liker det ikke.

Best av alt er bil selvfølgelig. Dør til dør. Eller egen båt. Med motor. Men det er noe stress her også. Legge til for eksempel. Når folk ser på. Og fylle bensin inne i byen. Mens båten skvalper opp og ned fordi jeg ikke la til på den rette siden av brygga. Heldigvis har jeg lært meg at jeg ikke er alene, og at det er mange «kreative» mennesker på sjøen med båter de overhodet ikke mestrer.

Men jeg liker det ikke.

Kajakk fikser jeg dårlig. Den sommeren jeg fikk kajakk var den tørreste og varmeste i manns minne, men jeg har aldri badet så mye ufrivillig. Ikke tale om at jeg får det til. Jeg velter og velter og kommer aldri lenger ut fra land enn at jeg kan svømme inn for å karre meg hjelpeløst oppi igjen, klar for nye velt. Men jeg kommer ikke til å gi meg. Tror jeg.

Men jeg liker det ikke.

Verst er flyplasser. Jeg går meg fysisk og mentalt vill mellom alle skranker og selvbetjeningskasser, pass- og sikkerhetskontroll. De to siste er forresten greie, for der er det umulig å feile. Nei, stresset ligger i selve innsjekkingen. Det holder med den ene gangen jeg taster inn feil kode, tall ellerhvaihimmelensnavn det er jeg skal taste inn i selvbetjeningsdritkassen.

Det burde finnes 113 for reisende.

Det hadde jeg likt.

Når vi er ute og reiser, tar min bedre ¾ styringen. Hun har en egen rød plastmappe hvor hun har alt av billetter, pass og sikkert en hel stabel med andre ting jeg ikke har greie på. Hun sjekker inn for oss og jeg får til lov til å feste bagasjelappene – de lange hvite som er umulig å skjønne hvordan en skal få klistret sammen. Og så får jeg bære koffertene. Så lenge jeg holder meg innenfor rekkevidde.

Det liker jeg.

Hun beholder alt i den røde mappen fram til sikkerhetskontrollen. Der får vi det vi trenger alle sammen, og på utsiden samler hun alt inn igjen. Derfra og inn på flyet klarer jeg meg selv.

Det liker jeg.

Nevnte jeg køkaos og sniking i slalåmheisene?

Det liker jeg ikke.

Les flere innlegg av Kjell Moan her