Relasjonen er livsnødvendig. Vi klarer oss ikke uten hverandre. Vi er en del av et VI, og om vi faller utenfor, gjør det vondt. Vi blir til i den andres blikk. Vi finner tilhørighet sammen med andre. Vi leger sår, leker og ler og lager nye fortellinger sammen med andre. Relasjonen eller vennskapet begynner ofte med en invitasjon. Til kontakt. Til treff. Til dialog. Til nærhet. Til deling. Til nye fortellinger.

Det krever mot å invitere andre mennesker inn i livet sitt. Det krever mot å gi av seg selv og ta i mot den andre. Noen ganger innbiller vi oss selv at vi ikke trenger den andre, trenger flere mennesker. Vi nipper litt borti livene til dem rundt oss – og trekker oss tilbake. Vi går litt mot den andre, men trekker oss så fort vi kan tolke et tegn på at vi ikke er velkomne. For avvisningen er den største frykten. Etter den venter skammen. Over følelsen av å ikke være verdt å bli kjent med.

Å være verdsatt

Jeg liker invitasjoner. Jeg liker å bli invitert. Jeg liker ordet velkommen. De fleste av oss liker at noen venter på oss. Vi setter pris på at noen kommer oss i møte. Det gir oss en følelse av å være verdsatt og i følge av det.

Psykologen William James som levde på 1800-tallet skrev: ”Det dypeste behovet i menneskets natur er å føle seg verdsatt.” Det bygger en gryende følelse i oss av å være betydningsfulle. Av å være ønsket.

Inviterende mennesker er som regel gjestfrie, rause og modige. Inviterende mennesker våger å vise sårbarhet – fordi de vet de vil måtte klare å leve med avvisningen. Å være et inviterende menneske er ikke det samme som å arrangere store partyer eller nettverkssamlinger. Inviterende mennesker åpner riktignok lettere hjemmene sine – og det er en stor mangel i privatiserte Norge, men inviterende mennesker åpner først og fremst storsinnet, det gode hjertet og den kloke pannen i møte med mennesker. De åpner for andres tanker og erfaringer og tar i mot dem.

Avising av avvisningen

Men uten invitasjoner er det vanskeligere å finne fram til hverandre, for vi er så redde for å bli avvist. Risikoen for avvisninger øker proporsjonalt med antall invitasjoner. Vi trenger blikk som er så varme at de aviser avvisningen.

For uten invitasjoner til å komme nær og gå nær, mister vi relasjonen i dragsuget. Og uten relasjonen, hvem er vi da? Vi blir til i den andres blikk. Det er gjennom relasjoner vi finner trygghet, heles, leker og utfolder oss.

Frykten for å bli avvist, ligger dypt i oss fordi ønsket om å bli anerkjent og tatt i mot er like stort. Men noen ganger vinner frykten. Vi flykter fra det vi lengter etter. Vi lar være å spørre i frykt for et nei. Vi sier vi er opptatt men hadde fint funnet tid til en kaffe.

Vi slår blikket ned i stedet for å gi et varmt blikk. Vi setter opp et panser i stedet for å slippe folk inn. Vi lager oss et liv som ikke blir så sårbart. Men kanskje er det ingen veier til hverandre som ikke er sårbare, som ikke koster. Vi vil vite. Vi vil ha kontroll. Men det finnes ingen kontroll i relasjonsarbeid. Det finnes bare hengivelse. Med livsfremmende grenser.

”Hva om ingen sier ja?”

I det siste har jeg hørt flere eksempler fra ungdommer som ikke tør å invitere til å treffes i frykt for at ingen sier ja. De inviterer ofte på FB og der blir det så synlig om ingen svarer ja. Alle blir sittende på gjerdet og vente for å se om de kule folka sier ja, en tør ikke være den eneste som svarer ja. ”Føler meg som en loser om ingen svarer”, fortalte ei jente på 14 år meg. ”Det er pinlig! Da lar jeg heller være å spørre om noen vil være med på noe.”

Frykten for å gi av seg selv og invitere eller hilse, er ikke ny. Vismannen Sokrates hilste høflig på en mann, men han hilste ikke tilbake. En av Sokrates disipler reagerte: – Han hilste ikke! Sokrates svarte: – Det gjør ikke meg noe at jeg er høfligere enn han.

Denne reformuleringen av mot til å gi uten å få noe tilbake, av å invitere og bli møtt med avvisning, vitner om et indre mot og en trygghet i seg selv som er nødvendig for å invitere igjen og igjen.

Trygg nok til å invitere igjen

Om vi blir ytrestyrte og gjør vår verdi avhengig av menneskers ja til våre invitasjoner, kan det være fristende å beskytte seg mot mulige avvisninger, ved å slutte å invitere. Men om vi har en trygghet i oss selv som sier: Du sier alltid nei, du inviterer aldri, du nøler når jeg inviterer, men jeg ønsker å fortsette å være en som stiller meg sårbar ved å fortsette å invitere. Fortsette å ønske kontakt. Fortsette å være den som står på gatehjørnet, og vinker når du går forbi, selv om du ikke vinker tilbake. Fordi jeg vil være en vinker.

Relasjoner rommer det uperfekte og uopplagte

Det er sårbart å invitere, men det er ekstremt stor styrke i å ha vennskap og relasjoner som er nære og trygge. Og det kan det ta tid å bygge. Mange treff, flere avvisninger, flere gjenforeninger.

Hvor mange av dere har ikke opplevd svaret: ”Vi får se. Vivet ikke helt ennå om vi er ledig.” Ikke bare for å se om man er i form til å treffe andre, men fordi det er så sårbart å avsløre ensomheten. Det skal ikke virke som om vi har ventet på en invitasjon. Noen fyller til og med kalenderen med aktiviteter som ikke skaper nærhet og relasjoner og svarer ofte: ”Å, nei, jeg kan ikke, jeg er så travel.” Eller: ”Jeg er så sliten, orker ikke å treffe folk akkurat nå.” Er det ikke nettopp når man er sliten og ikke i form, at man skulle finne styrke i nærvær med venner?

Når vi erkjenner at vi trenger hverandre – at vi trenger relasjonen for å kjenne oss trygge, glade og tåle litt mer av livet, kan vi våge å gå litt nærmere. Invitasjonene lider litt for tiden, de ligger i ensomheten skjult under panseret og venter på å bli uttalt. Invitasjonene: Hei, har du lyst til å komme hjem på kaffe? Vil du samarbeide med meg? Skal vi ta en tur på ferie sammen?

Ja, uten forbehold etterlyses

Invitasjonen kan være starten på relasjonen. Relasjonen kommer ikke av seg selv. ”Bids” heter det på engelsk. Komme med bud, en henvendelse, et signal om ønsket kontakt.

Den kan komme i form av en telefon, SMS, direkte invitasjon ansikt til ansikt, invitasjon på Messenger eller Facebook. Fordi om kanalene for mulige invitasjoner er blitt flere, ser det ikke ut som det har ført til flere invitasjoner. Eller flere forbeholdløse ja.

Og om dette også sprer seg til fagfolk og omsorgspersoner som har som hovedoppgave å bygge relasjon og sette mennesker i stand til å bygge relasjoner, er vi ille ute. Om vi voksne ikke våger sårbarheten i å nærme oss barna og ungdommene, også når de avviser, igjen og igjen. Hvordan skal de da finne trygghet? Barn og unge er avhengige av relasjonen for å bli trygge. Mennesket dør om ingen tar på det, ser det eller samspiller med det.

Vi blir til og heles i relasjonen. Mennesket klarer ikke å utvikle seg om det ikke er i samspill med andre. Vi er avhengige av noen som blir medforfattere i våre til tider oppstykkede fortellinger. Barn og unge er avhengige av vårt mot til å se invitasjonen – vårt mot til å komme dem i møte med et stort varmt: Velkommen!

FORBINDELSER

det er håpet

at noen holder i den andre

enden av tråden

at det finnes et feste

at noen uten å vite det

alltid

har vært på vei mot deg