Her om dagen opplyste radiokanalen P4 at det er 100 dager igjen av dette året, og utfordret alle til å ta et retrospektivt tilbakeblikk på 2022 så langt. Nå vil vel mange si at å ta et retrospektivt tilbakeblikk er smør på flesk, og stopper man litt her, er det mange ord og utrykk vi kombinerer som betyr det samme.

«Synergieffekt» for eksempel. Synergi er jo en effekt, så mange vil si at det riktige vil være at det oppstår en synergi. Men er det nå så enkelt? Ordet synergieffekt kan brukes når den samlede positive effekten er større enn de faktorene som legges inn. I et hav av flisespikkeri (dette er et stikk til en av mine tidligere sjefer) vil nå jeg fremdeles si at synergi og effekt er det samme, altså at noe blir forsterket gjennom samarbeid eller sammenføring.

Språk er artige greier. Andre ord og uttrykk som blandes sammen kan for eksempel være «alle og enhver» og «noen og enhver». Er det noe forskjell her? Joda, for det første heter det «noen og hver» – som betyr «mange», ikke alle. «Alle og enhver», derimot, betyr «alle». «Anerkjenne» betyr å godta eller akseptere, mens «erkjenne» betyr innrømme. Og det noe motstrebende også.

Til og med min gode venn Peder måtte akseptere og anerkjenne det etter en heftig diskusjon.

For min del må jeg erkjenne at jeg jeg ikke liker alle årets årstider, men anerkjenner det faktum at året så langt likevel har gitt meg mye å fortelle om. Dvs hvis jeg skulle jeg finne på å melde min ankomst hos P4 ved å banke på og be om adgang. Men jeg måtte nok satt meg ned og brettet ermene opp langs armene før jeg kunne riste noe ut av ermet. Ikke det at det at mitt år så langt har vært spesielt sensasjonelt, men det kan by på noen overraskelser når en tar seg tid til et retrospektivt tilbakeblikk.

Vi har så lett for å se det negative i ting. Det er jo bare å åpne et sosialt medium så kleber misnøyen seg over hele meg. Folk er så fæle til å kjefte.

Og joda – det er mye å sette fingeren på, og nå, når det er både krig og strøm(pris)krise i Europa, er det veldig mange som mener noe om det i all offentlighet. Heldigvis ser det ut til at de fleste akademikerne fra «Livets harde skole» tar noen «velfortjente» hvileskjær etter to år med pandemi, et halvt år med krig, og et hav av påfølgende konspirasjonsteorier, men at folk flest har behov for å øse ut sin frustrasjon skal en ikke stikke under stol.

Det er fascinerende trist å se hvordan enkelte arter seg og lar en gruppe utarte til en veritabel klagemur i stedet for en gruppe for saklig informasjon. Jeg mener…. jeg må ikke se alle strømregningene til folk for å skjønne at strømprisen blakker noen og hver. Og nå er jeg litt urettferdig. Jeg innrømmer det, for mange er fortvilet og bruker sosiale medier til å gi utrykk for en fortvilet situasjon. Og det er opp til meg å lese. Det er ikke verre enn det.

Året 2022 er i sitt livs høst. Hva skal man mene om det, P4? Og da snakker jeg om mitt 2022. Jo altså, jeg hadde en prat her om dagen med en av medlemmene på treningssenteret. Vi pratet om hvordan en ser på ting. Altså om glasset er halvtomt eller halvfullt. «Ikke alle klarer å se så lyst på ting som deg», innledet damen. Mmmnei, tenker jeg, men man kan likevel gjøre noen valg. Det er da nok av ting jeg kan irritere meg over eller bli sur av. Eller deprimert av, for den del.

Er jeg en sånn slitsom evig optimist som plager omgivelsene med «livets gla’ budskap»? Jeg verken håper eller tror det, men jeg har faktisk gjort noen valg.

Blant annet er jeg veldig bevisst på å sette opp en liste over positive og negative ting i livet. Altså, dette er egentlig en konstant pågående prosess, og ikke noe jeg setter meg ned med. Og utfordrer man andre på det samme er det ofte de negative tingene som kommer først. Men det er helt ok. Det som er viktig uansett er å definere «Hva kan jeg gjøre med det». Ikke minst handler det om først og fremst finne ut hvor viktige de negative tingene er. Og så får jeg enten gjøre noe med det, eller akseptere situasjonen. Og så er det lurt å velge sine slag så en slipper å krangle med alt og alle hele tiden.

Det viktigste er likevel å ha fokus på det positive. Mulig jeg har en fordel her, for det er det jeg gjør. Og etter hvert som jeg ramser opp for meg selv blir jeg gladere og gladere. Helt sant! Jeg lever, jeg våkner hver dag til en ny dag. Joda, dager fulle av rutiner og må-ting, men likevel. Klart jeg har mine plager jeg også, men de får jeg faktisk ikke gjort noe med – annet enn å leve med dem.

Jeg har sørget for at legevitenskapen har gjort det de kan for meg, og da er resten opp til meg. Hver dag er en gave, og, tro det eller ei, jeg våkner hver dag og takker for at jeg gjør det. Våkner altså. Mange dårlige netter betyr for meg lange dager. Dager jeg kan fylle med innhold. Innhold som jeg selv stort sett bestemmer.

Jeg er i full jobb og skal uten blygsel innrømme at jeg ikke er like glad i alle oppgavene jeg har. Men de er der de også, og jeg kan enten klage og sutre over dem eller utføre dem fortest mulig så jeg kan bruke tid på oppgaver som er mer givende. Og da oppdager jeg også at det å bli ferdig med gørrkjedelige oppgaver er en glede i seg selv.

Så kjære P4: Mitt år så langt har vært aldeles utmerket. Jeg har fire friske oppegående barn som mestrer livet godt. Jeg har få plager som er verdt å klage over. Jeg våkner hver dag, har gode venner, gode kolleger og hobbyer i fleng. Og sist, men ikke minst: Jeg har en bedre ¾ som passer på meg.

Og så har jeg vært på TV. Det var stas.