Om evnen til å overleve i ekstreme situasjoner

Svetten piplet fram under capsen og kroppen føltes varm og klam.

Brukergenerert innhold

Som den skogens og villmarkens mann jeg er, har jeg ganske gode orienteringsevner. I tillegg har et liv i Røde Kors lært meg å ta i bruk både kart og kompass, gps, sol og måne, stjerner, mose og maurtuer for å finne fram i områder der «snaut et menneske før har satt sin fot».

Jeg har tatt meg fram i tetteste skogen, i nesten stummende mørke med bare en blek månesigd som lyskilde. Jeg har krysset milevis med fjellvidde i mørke og tett tåke, bare med en klokkertro på at kompasspila viste rett. Jeg har krysset 80 mil med afrikansk jungel der elefantgresset mellom hjulsporene var høyere enn landcruiseren (med reservehjul og hjulavtrekker, men uten jekk). Kun veibanen var mineklarert, sånn noenlunde. Eventuelle nødvendige ærender måtte altså skje på veien...

Jeg har altså bekjempet ekstreme utfordringer i forskjellig type villmark, helt ved bruk av egne ferdigheter. Helt til nå trodde jeg at jeg mestret alt. Nei, i dag måtte jeg ty til hjelp fra andre for å nå mitt mål. Den andre var den som det ofte er, altså Kvinnen. Hennes noe bedre lokalkunnskap ledet oss til slutt i mål. Nok en gang kan jeg takke henne. Hennes innsats gjorde at hjelpekorps, politi og redningshelikopter kunne slippe å rykke ut og redde mitt ynkelige skinn.

Hvor vi var? På Sørlandssenteret, selvfølgelig. Etter å ha vandret gjennom hele greia, fra den nye delen til gamle Oktanten, og litt fram og tilbake, var det slutt. Jeg skjønte ikke bæra av hvor jeg befant meg. Himmelretninger og hvor vi var kommet fra var totalt ukjent mark for meg. Panikken var i ferd med å overvelde meg. Følte meg totalt hjelpeløs.

En litt for varm jakke for en noe lengre innendørs ekspedisjon gjorde ikke situasjonen noe bedre. Svetten piplet fram under capsen og kroppen føltes varm og klam. Da grep hun inn, og viste sine overlevelsesevner i urbane strøk. Med bestemte skritt ledet hun vei, og med et lettelsens sukk kunne jeg snart skimte Skodaen der den ventet på oss.

Heldigvis er jeg jo også kvalifisert som Fagleder Skred. Jeg er opplært på disse nymotens sender/mottaker som brukes ved snøskred. Dersom jeg en gang våger meg til senteret alene, skal jeg legge en sender i bilen og knytte en mottaker tett til brystet. Når jeg skal tilbake til bilen, er det bare å følge lyden.

Betryggende å vite, men vet likevel ikke om jeg tør. Men så er det akkurat det, da: Hva i all verden skal jeg på Sørlandssenteret å gjøre, om det ikke er for at Kvinnen drar meg med ut dit? God jul!

Les flere innlegg fra Øyvind Andersen her