Forfatteren Åse Gulbrandsen (57) fra Mandal har skrevet denne teksten. Forfatteren Åse Gulbrandsen (57) fra Mandal har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Vi klemmer og glemmer

– at ikke alle klemmer.

Jeg er glad i å møte mennesker. Jeg synes det er nydelig med uformelle treff hvor man møtes tilfeldig og slår av en liten prat.

Jeg liker å høre hvordan andre har det, og jeg liker å fortelle hvordan jeg selv har det. Men jeg liker ikke så godt å klemme mennesker jeg møter som jeg nesten ikke kjenner ...

Det er unaturlig å legge kinnet mitt mot et annet kinn, og holde rundt en ukjent kropp.

Jeg regner meg selv som et varmt menneske. Men det betyr ikke at jeg ønsker å klemme alle jeg møter.

Det blir sagt at vi skal klemme mer, være nær og vise omsorg. At klemming gir gode relasjoner, og at klemming bryter barierer mellom mennesker. Jeg er litt i tvil om det alltid behøver å være gjennom klemming?

Jeg vil møte andre menneskers blikk. Jeg vil se ansikter. Og jeg vil selv ha et blikk som tar imot.

Det er når jeg møter blikk at jeg best kan hilse og lese den andre. Jeg vil møte blikk, og jeg vil hilse hånd mot hånd.

Jeg vil gjerne ha den avstanden, hvor respekten får plass mellom to mennesker. Og jeg vil vise respekt for menneskers private grenser.

Jeg vil selvfølgelig svært gjerne klemme, men jeg vil klemme de nære.

Det gode, gamle og respektfulle håndtrykket skaper absolutt den rette nærheten til medmennesker jeg møter på min vei.