Merete hadde just bursta. Æ lurte på om æ skolle kalle detta innlegget for «Merete 50 år», men kåm te å tenke på at ho vett å henne æ bu, så fant ud at det va best å la ver. Ho blei ikkje 50 altså, men ho kan nok høre «suset».
Ho he alltid sagt så møe rart, Merete. Mi hadde et håb om at ho skolle vokse det a sæ, men det he vel egentli bare eskalert te nye å fantastiske høyder.
Dagsmåbyen, det bety Dagsrevyen... bare sånn at det er klarlagt. Det va jo nærmast som andaktstid å reine når nyhedane va på tvn før i tia. Då føyg denna frøkne rondt å va vår egen kringkaster, å passa på at alle fekk greie på at nå va nyhedane igang.
– Nååå bjønne dagsmåbyyyyyeeenn!
Av å te så rigga mamma sæ te med noe tøy ho skolle brette imens mi så på tvn. Det kan æ minnest konne være ein prøvelse. For du vett…det smalt så inni nådens. Ho treiv det eine plagget ette det andre å smalt det i lofta så det ånkli sang i veggane. En skolle være god i nervane med sånnet artilleri i stua. Dångriboksane å kåppehånkleane va verst, dei fekk ho ånkli sving på.
Det va bare mæ som konne hjelpe te å brette sengetøy. Merete prøvde ho øu, men ho hadde mani med å gløtte hitt på tvn, å då endte det sjeldent godt. For når Signe røkka i dynetrekket, så flakse en rondt som ein påse i haustvinden…
Merete he alltid hatt et udsedvanli avslappa forhold te tøyvask. Både det å legge tøy te vask å det å skolle brette te tøy som va nyvaska. Når ho budde heime, så måtte en ha både kart å kompass lett tilgjengeli hvis en skolle inn på hosses rom. Te å med katten grudde sæ te å gå inn der.
Det he jo endra sæ detta med å ha ården i tøyet sitt. Æ va just oppe te Rauland å besøgte ho, å då fekk æ ei grondi omvisning i huset. Allerhelst så va det alle deia garderobeskabane ho hadde et akutt behov for å vise mæ. Ho hadde skab i alle slagt fasong. Noen med speile å noen med skoffer i.
Æ dro faktisk kjensel på et rødderegime som bare æ hadde sett hos Signe Røinås tidligåre.
Ho va så stolt atte. Ho hadde øu bestemt sæ for at ho ville ha et skab te. Ette æ hadde vært heime noen vege så ringte ho mæ…då va ho mest forbi a fortvilelse.
Då hadde ho kjøpt sæ noe som måtte være verdens støsste garderobeskab, å dei på butikken meinte at ho konne nok klare å montere detta sjøl. Altså, alle som he hatt tag i noe fladpakka noe vett at det trengs fleire henne te enn dei en he sjøl. Ho ga sæ ikkje uden kamp, denna dama. At det gjekk med et hallt døyn, det gjorde det nok før ho måtte krybe te korset å spør om hjelp.
Nå stenne visstnok skabe der, å det ryktes at det er satt opp pilgrimsreiser derte nå.
Så ska dykken få et par påskenødde. Detta æ noe som he «ramla» ud a Merete som dykken kan prøve å tyde:
* «Dei derre som bu onnår vann å ede folk»
* «Så nydeli med alle hakkespekkane oppøve norskekysten»
* «Sånn derre kasteskofte..»
Æ håbe aldri at ho vekse a sæ denna rett ud å påsen-måden å preke på. Det æ lissom Merete det. Det æ med å jårr ho te den fantastiske personen ho æ idag.
Æ tenke rett som det æ på Dagsmåbyen når æ sette mæ te å ska se nyhedane. Tenk visst nyhedane konne ha holdt sæ lige ærli å unik som ho derre som kringkasta om di før… «nå bjønne dagsmåbyyyyeeenn».