Om ikke for oss, så for barna

Hei, Erna! Jeg er veldig glad for at dere endelig vil legge til rette for at partner får være med på fødsel. Men la oss ikke glemme kvinnene som har ligget i ukevis på sykehus på grunn av svangerskapskomplikasjoner eller prematur fødsel. Som har blitt nektet besøk av barna sine. Barn som har blitt nektet å se mammaen sin.

Og glem for all del heller ikke kvinnene som allerede har gått alene gjennom svangerskap og fødsel i nesten et år. Med historier så vonde at man nesten ikke klarer å høre om dem. Mange sliter. De sliter skikkelig. Det gjorde flere også før pandemien. Og det kan påvirke barna du så gjerne vil at vi skal lage flere av.

Det skulle et massivt press fra befolkningen til, før endringen rundt partners tilstedeværelse i fødsel kom. Historier fra hundrevis av kvinner som tilsynelatende har følt seg forpliktet til å utlevere seg selv i det offentlige rom. Utsette seg selv for de styggeste ord i kommentarfeltene.

De gjør det ikke for å få sympati, men for å få dere til å lytte. Jeg lurer noen ganger på om det er det som skal til for å få oppmerksomheten deres. Temaet jeg belyser her er ikke noe nytt. Jeg er bare litt usikker på om du har fått det med deg. Så la meg prøve å få oppmerksomheten din.

Jeg fødte mitt første barn sommeren 2020. Hva det innebærer å være en mamma kom som et sjokk. Hvor mentalt og fysisk krevende det er å sette et menneske til verden. Men det som sjokkerte meg aller mest, var følelsen av å bli «kastet på dør» så fort babyen var ute, samt det jeg opplever er bagatellisering av mental og fysisk kvinnehelse.

Babyen min hadde vært ute av magen min i flere timer og truffet mange andre, før han traff meg. Et intenst fødedøgn, avsluttet med alarm og full fart mot operasjonssalen. Samboer ble stående igjen i gangen og høre skrik som ble stille. I nesten en halvtime var han helt sikker på at vi døde. Det siste jeg husker er mine egne skrik, en maske over munnen og noen som sa «vi rekker ikke».

Så våknet jeg. Alene med en tom mage full av stifter. Uten babyen min. Uten samboeren min. Uten noen som helst til stede. Bare et tomt rom i en seng plassert langt unna ringesnora.

Jeg våknet selvfølgelig alene på grunn av pandemien. Akkurat det forstår jeg. At samboer og derfor naturlig nok babyen min ikke kunne komme inn på intensivavdelingen, av hensyn til smittevern. At det ikke var noen andre der, var nok bare en glipp. Jeg hadde jo tross alt bare født.

Det at det skulle ta så lang tid før jeg fikk treffe babyen min, gjorde at han føltes helt fremmed da jeg endelig så ham. Hadde det ikke vært for brannsåret han hadde på hodet etter sugekoppen de brukte helt på tampen, ville jeg faktisk vært usikker på om de hadde forvekslet ham med en annen baby.

Så ble hodet mørkt. Det hadde begynt allerede før han kom til verden. Mye på grunn av all frykten og følelsen av å stå alene. Dette sammen med fødselen, gjorde utslaget for depresjonen som traff meg og min familie. For den treffer de rundt også. Den traff samboeren min. Foreldrene mine. Søsknene mine. Vennene mine. Og den viktigste av de alle. Den traff barnet mitt.

Jeg ble ikke forelsket i ham med en gang. Faktisk så tenkte jeg et sekund at vi burde adoptere han bort. Fordi han var så uheldig med å få en mamma som ikke kjente den intense gleden over å få barn. Jeg kjente han ikke, og jeg trodde ikke at han kjente meg. Men jeg ammet dag og natt. Hadde han hud mot hud, bysset han, sang for han, badet han, sørget for at han alltid var tørr og varm. Alt som en mamma skal gjøre for sitt barn.

Men jeg følte meg ikke som en mamma inni meg. Og første gang han smilte til meg, begynte jeg å gråte. Fordi jeg klarte ikke å smile ekte tilbake. Det er klart han merket at mammaen hans ikke hadde det bra, selv om jeg gjorde mitt beste. Og den dårlige samvittigheten over hvor dårlig mamma barnet mitt hadde, vokste seg større og større. Og den dårlige samvittigheten ovenfor alle rundt meg som bare ville at jeg skulle bli glad igjen.

Heldigvis har babyen min en pappa som kunne være hjemme fra jobb sammen med meg, fordi jeg ble sykemeldt fra permisjonen min. Heldigvis har jeg familie og venner som stiller opp. Heldigvis fikk jeg god hjelp fra helsevesenet. Og heldigvis fikk barnet mitt etter hvert en mamma som skjønte at hun var en god mamma. Og som kunne smile ekte smil til ham.

Dessverre finnes det mange kvinner her i landet som ikke har en partner, familie eller venner å støtte seg på. Og som i tillegg opplever at de ikke får hjelp fra helsevesenet når de trenger det. Som må ta seg av barnet, eller barna sine på egen hånd. Samtidig som de egentlig har nok med seg selv. Det finnes til og med kvinner som forteller at de har dratt hjem fra sykehuset etter å ha mistet sitt barn bare dager før termin, eller rett etter fødsel. Kvinner som skulle ta med seg sitt første barn hjem. Og kvinner som drar hjem med sorgen og skal ta seg av sine andre barn. Med tilbud om bare én oppfølgingssamtale på sykehuset. Dette vet jeg fordi jeg har snakket med dem. Flere av dem.

De skrev til meg etter at jeg hadde stilt noen spørsmål rundt dette temaet i forskjellige Facebook-grupper, og informert de om at jeg jobbet med et åpent brev til deg. Jeg skulle ønske at du hadde snakket med dem selv, Erna. Alle de unike historiene de har, men flere av de med en ting til felles. De får ikke den oppfølgingen de trenger i barseltida.

Mange av kvinnene som svarte på den uformelle spørreundersøkelsen min, faktisk hele 267 av 576 enkeltmennesker, har aldri fått spørsmål fra verken helsesykepleier eller fastlege for å avdekke tegn til fødselsdepresjon.

Dette til tross for at vi vet at så mye som én av seks kjenner på psykiske helseutfordringer etter fødsel.

Jeg vet at tallet fra min uformelle undersøkelse selvfølgelig ikke kan brukes til å si noe om hvordan det står til i resten av landet. Men jeg mener likevel at det gir en liten indikasjon. Om ikke det, så er det i alle fall 267 kvinner for mye som ikke har fått spørsmål knyttet til psykisk helse.

Depresjon kan komme til uttrykk i mange forskjellige former. Noen gråter hele tiden, noen klarer ikke å gråte i det hele tatt, noen blir sinte. Mange er i kraftig underskudd på søvn, mangler støtte fra omgivelsene og opplever at de ikke får nødvendig oppfølging fra helsevesenet. Hvordan påvirker dette barna?

I en studie, gjennomført av folkehelseinstituttet og publisert i 2017, fant de ikke en direkte sammenheng mellom fødselsdepresjon og atferds- og emosjonelle problemer hos barna. Men forskerne sier samtidig at de ikke kan utelukke at barnet kan ta skade på andre områder. Videre understreker de at depresjonssymptomer hos mor bør fanges opp av helsevesenet og behandles så tidlig som mulig.

Det finnes et godt og anerkjent verktøy, EPDS-skjema, som brukes ved mange helsestasjoner på seksukerskontroll. Et av problemene er at mange blir deprimerte allerede under svangerskapet eller først flere måneder etter fødsel. Det er, slik jeg har forstått det, ikke rutine for å bruke dette skjemaet etter seksukerskontrollen.

Et annet problem er at det ikke er et nasjonalt krav at skjemaet skal brukes, slik at det praktiseres forskjellig fra helsestasjon til helsestasjon om det benyttes. En studie publisert i 2020, konkluderer blant annet med at obligatorisk kartlegging av fødselsdepresjon, bidrar til at det er lettere å ta opp problemer knyttet til mental helse.

Pandemien har kostet oss alle. Skal barna også betale? Jeg håper du, Erna, forstår at den pågående debatten handler om så mye mer enn å ha partner til stede under fødsel. Det kan gå ut over barna våre når mamma, pappa eller begge ikke har det bra. Og det går ut over barna som blir nektet å se mammaen sin i flere uker, fordi mammaen er innlagt på sykehus.

Jeg forteller ikke min historie for å få oppmerksomhet rundt meg selv. Tro meg, dette koster meg å dele. Jeg forteller for å få din oppmerksomhet. For at den sårbare svangerskap- og barseltida ikke skal koste mer enn nødvendig for andre kvinner. Og for barna.

Så, Erna. Jeg ber deg om å lytte med begge ørene framover og ta psykisk helse under svangerskap og etter fødsel på alvor. Sørg for at alle får spørsmål om hvordan de egentlig har det, inkludert partner. Sørg for at de får det spørsmålet flere ganger gjennom svangerskapet og etter fødsel. Sørg for at helsepersonell har kompetanse nok til å fange opp de som sliter. På alle føde- og barselavdelinger, helsestasjoner og fastlegekontor. Sørg for det finnes like gode hjelpetilbud i by og bygd. Og sørg for all del for at alle barn får treffe mammaen sin, uansett hvor hun befinner seg. Gjør dette som kvinne, mor og som leder for dette landet.

Om ikke for oss, så for barna.