Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Her er han flankert av to politimenn som takket ja til å skyte med hans egenproduserte buer. Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Her er han flankert av to politimenn som takket ja til å skyte med hans egenproduserte buer. Foto: Frida Tveito Moan

Treff nye venner på skytebanen

Her forleden møtte jeg et sjeldent syn som kunne skremme vannet av en som kommer trampende med en sykkelhenger full av pil og bue og en diger blink på slep.

Jeg vet at ordspillet i tittelen er gammelt, men like fullt: Jeg har truffet mange nye venner på skytebanen i sommer. Og jeg må uten blygsel innrømme at det ikke er tilfeldig heller. Jeg inviterer ofte med meg de jeg møter, så lenge de har glimt i øyet og viser interesse for det jeg driver med. Venner, naboer, folk jeg passerer på min vei til «jordet mitt», eller simpelthen de mange som rusler forbi og stopper for å se på.

Så må jeg vel ile til og fortelle at jeg skyter med pil og bue, og siden jeg lager buene selv, skal de også testes og skytes inn. Skytebaner finner man ikke overalt, men med et våkent blikk og frekkhetens nådegave banker jeg gjerne på hos dem som besitter et jorde med en diger flishaug eller lignende. Jeg har enda ikke møtt et «nei» når jeg spør, og når jeg viser frem buene og forteller at jeg lager dem selv, møter jeg lutter velvilje. «Folk flest» er jo hyggelige.

Her forleden møtte jeg et sjeldent syn som kunne skremme vannet av en som kommer trampende med en sykkelhenger full av pil og bue og en diger blink på slep. For her på Jomfruland har jeg aldri sett så mye som snurten av en politimann før, og her sto det jammen to stykker på den ene veien vi har her (den heter «Hovedveien» – selvsagt). To «Pacific Blue»-kraftkarer i uniform med hjelm på hodet, «POLITI» på ryggen og pistol på hofta fomlet litt med hver sin sykkel, og jeg kunne ikke dy meg for å kommentere at det var et hyggelig og sjeldent syn å møte lovens lange arm på land her ytterst i skjærgården.

De på sin side lurte fælt på hva jeg drev med, og hvilket ærend jeg var ute i.

Etter en rask forklaring på innholdet som struttet ut av hengeren min, inviterte jeg like så godt de to med på skyting. «Ja, det vil vi gjerne», strålte de to tilbake, og om det var for å legge meg i jern på et mindre synlig sted enn «Hovedveien» eller et genuint ønske om å skyte med pil og bue, fikk vi avklare underveis til skytebanen tenkte jeg, der vi trampet av sted de tre kilometerne bort til «skytebanen».

Vi var nok litt av et syn og fikk mye oppmerksomhet der vi durte skravlende av sted – to «Pacific Blue» og en sommerblid gråhåret kar med et lass pil og bue på slep. Underveis fikk vi oss en god prat, og de kunne fortelle at i sommer skulle de rundt på øyene og prate med folk, være synlige og ha kontakt med publikum. En fin sommertjeneste på jobb, og ikke minst en velkommen avveksling fra en arbeidshverdag som i stor grad inneholder kontakt med skyggesidene av samfunnet vårt.

Gutta klarte seg godt, og vi fikk en hyggelig time «on the field», før de motstrebende måtte bryte opp for å møte øyas øvrige befolkning. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen da de avga rapport på politistasjonen i Grenland Politidistrikt, må jeg innrømme.

Bare noen dager senere, tidlig om morgenen, kom det en kar piggende forbi i full fart. Så fort at han antagelig ikke fikk med seg at jeg kommenterte «spreking» der han føyk forbi. Men han snudde på gården i enden av veien, og stoppet litt der jeg sto i full buemundur. Blid som morgensolen fortalte han at han hadde pigget fra den andre enden av øya, og nå var på vei tilbake igjen. «Har du skutt med pil og bue før?» Og, ja visst hadde han det, og han nølte ikke et sekund da jeg lurte på om han ville være med. Vi fikk oss en times artig treningsprat også, for Andreas Bjørnstad er på paralandslaget i langrenn nå når svømmekarrieren er over pga. klorallergi. Som den atleten han er, tok det ikke mange pilene før han håndterte buen som en ekspert.

Andreas Bjørnstad, som er på paralandslaget i langrenn, viste seg også å være treffsikker med buen. Foto: Hugin

Og som det ikke var nok med at vi ble gode venner, viste det seg at han kjente min gode venn og hytte- (vogn-) nabo, Gitle. Så vi slo like godt følge hjem så de to fikk et gledelig gjensyn.

Så, jo da. En skal ikke være redd for å treffe nye venner på skytebanen. Det være seg venner, naboer eller landslagsutøvere som fyker forbi.

Eller politi.

Men om det er aldri så hyggelig med både politi og en superpigg landslagsutøver, var den aller beste opplevelsen med pil og bue i sommer da jeg fikk to strålende øyne og verdens lykkeligste smil som takk av en gutt på seks år som fikk lov til å dra en pil etter at han og foreldrene listet seg inn for å kikke.

Og jammen fikk jeg heltestatus også.

Det fortalte besteforeldrene meg dagen etter da de ruslet forbi.

Les flere innlegg av Kjell Moan her