Det er viktig å ha et bredt utvalg av aktiviteter en kan velge mellom. Som barn har man jo gjerne det, men vi voksne slutter dessverre å leke etter hvert. Det er fryktelig synd, for det er berikende for både kropp og sjel, ingen tvil om det.

Da jeg fylte 50, det er en liten stund siden nå, ble jeg som vanlig vekket med kaffe på senga. Ja, vanlig for bursdager, altså. Ikke ellers. Og en stor konvolutt. Spent åpnet jeg den, og dro ut arket med kjærlig hilsen. Og et tandemhopp.

«Oi ... tandemhopp, du…», smiler jeg (anstrengt) og ser spørrende opp på Mitt Livs Lys.

«Ja, du har jo sagt at du ønsker deg det», stråler hun tilbake.

«Jaså, har jeg det», sier jeg (inni meg).

«Jaha, når skal jeg hoppe», sier jeg høyt (og tappert).

«Det er om to uker. Alt er ordnet og vi skal møte fallskjermklubben på Kjevik».

«Jaha ... ja ja, da. er det bare å forberede seg så godt en kan», tenkte jeg og takket pent (og svelget tungt).

Senere på dagen pakket jeg ut rollerblades. Det var jeg helt sikker på at jeg hadde ønsket meg, så de måtte testes på flekken. Etter noen Bambi-runder rundt kvartalet fikk jeg sånn noenlunde kontroll på de sinnssyke kulelagrene og kunne legge ut på tur.

Turene ble stadig lengre og etter hvert fikk jeg god fart. En to mils tur var helt greit med en snittfart på 16-18 km/t. Maksfarten er forresten betraktelig større, lett over 50 km/t. I nedoverbakker.

I en slik bakke kom jeg susende mot noen unger i undergangen ved Asdal i et himla driv. Med kun shorts og hjelm på, i sikkert 35 km/t, så jeg med en gang at jeg ikke ville rekke og stoppe. 90 kilo i full fart stanser ikke sånn umiddelbart. Man er som et tankskip. For å stoppe må man enten gå på et skjær, eller bruke maaaaange meter. Men nå var gode råd dyre, og siden ingen av delene var aktuelt prøvde jeg plan C: Svinge krapt til venstre mot Nedenes.

Så i en tornado av bar hud, armer og bein, staver og skøyter gikk jeg kast i kast mot undergangen (!), i ett med asfalt og grus. Og stoppet rett foran ungene.

I en sammenfiltret haug av meg selv.

Ungene sto bare og gapte, men var likevel overraskende omsorgsfulle. «Har du det bra»? «Jo da, det går fint». Jeg børstet av meg det verste og konstaterte at det hadde gått sånn tålelig bra. Riktignok et realt godt gammeldags skrubbsår, digert (som et A4-ark), nedover venstre hofte og lår, men bortsett fra det bare litt småtteri på hendene. Så jeg fullførte turen til Fevik, snudde der og gikk samme turen tilbake. Undergangsungene var borte og hjemturen gikk uten ytterligere dramatikk.

Alle som vokste opp på min tid husker vel hvordan det er å dusje med skrubbsår? Husker den følelsen når vannet treffer huden? Eller rettere sagt mangel på hud? Jo da, stol på meg: Det er akkurat like ille som det var da vi var små. Og det svei like ille da min bedre ¾ fikk se vraket som haltet opp trappa med et åpent kjøttsår. Hun var ikke særlig imponert over mannen som skulle hoppe tandem om bare noen dager.

Det ble noen ensomme netter ut av den turen.

På gjesterommet.

Les flere innlegg av Kjell Moan her