Kan hende greier eg å skrive ei A4-side om dei 27 knivane som heng på veggen mellom mellomstoga og grønnstoga utan å nemne biletet av mamma og pappa på veggen opp trappa til loftsgangen, biletet der pappa  ser ut som han kjem frå skogsarbeid i Karelen, som prøver å få kona si til å droppe evangeliseringa på søndagsskulen denne forsommarsøndagen, då dikt av Wildenvey er viktigare enn å avkjøle mjølkespannane i kjelda på framdørssida, eller kniven med same farge som grønnstoga, romet eg i dagboka for 18. februar 1957 skriv at pappa har eit møte vedrørande ein meieribestyrar som er mistenkt for underslag, denne kvelden då diskusjonen blir så ivrig at eg (13) er redd for at huset skal kollapse, for det er jo berre bygd av tre, eller kniven  eg fekk i konfirmasjonsgåve fyrste søndagen i oktober 1959, kniven med initialar OB, som ikkje er eit brennevinsmerke, men ein kjent knivsmed i Iveland, eller kniven eg fekk i arv etter onkel S., den som kosta 65 kroner, samstundes som syster mi blei einearving til strandeigedomen på A, taksert til 11 millionar, eller kniven eg fann ved maurtua i sauebeitet vest for huset, maurtua som villsauane har øydelagt, tua som låg på det flate fjellet med furu-og etasjemose så det liknar eit andlet av Portugal, eller kniven med vind i seg, vinden som nett no ikkje veit noko som helst om det å vere vind, men bles som om det er det einaste han kan, eller huset, det 225 år gamle huset som om nettene fortel om Napoleonskrigar og sagbruksprivilegiar, om barnevandringar frå Audnedal til Birkenes, huset som aldri søv, huset som er den einaste som veit kvifor dei 27 knivane ikkje er skarpare enn dette diktet, eg må sjå til å få slipt tanken min.