Om å sitte under ei bro

Hvordan kan livet gå videre der oppe i verden, uten meg?

Publisert

Den tidligere politimannen Øyvind Andersen (60) fra Vennesla har skrevet denne teksten. Foto: Odd Inge Rønning Uleberg

Brukergenerert innhold

  • Øyvind Andersen
  1. Leserne mener

Historisk sett kjenner jeg bare til tre individer som brydde seg om og var kritiske til hva som befant seg under broa. Med god grunn. Det var tross alt snakk om liv eller død. Nå klarte jo bukkene å lure trollet. De levde videre så de kunne fortelle historien. Men sånn er det jo alltid. Det er seierherrene som skriver historien.

Jeg har nå tenkt en del på dette. Å befinne seg under en bro. Ikke som et troll som skal lage ugagn for alle som tasser over, men som et menneske. Bare komme seg under der. Sette seg ned og bare kjenne litt på det å være til. Nyte ensomheten, usynligheten og utilgjengeligheten. Ingen vet at jeg sitter der. Jeg kan se på utsikten, hvis det finnes noe sånt. Jeg kan
meditere. Jeg kan ta en liten lur.

Jeg sitter der. Helt alene. Ingen vet om meg. Jeg kan lytte til alt som skjer over hodet mitt. Der går livet sin vante gang. Ingen tenker en eneste tanke om at under beina eller hjulene som beveger seg over broa, sitter det et lys levende og noenlunde oppegående menneske. Sitter jeg der lenge nok, kan jeg begynne å undres. Hvordan er det mulig? Hvordan kan livet gå videre der oppe i verden, uten meg?

Går det bare lang nok tid så vil nok noen begynne å savne meg. For all del ... Håper da det. Men uansett er det veldig lite som stopper opp selv om jeg sitter der. Hvis jeg lar tankene flyte lenge nok rundt dette
temaet, vil jeg kanskje skjønne det. At jeg kunne ta så feil. Verden vil gå videre uten meg. Jeg er ikke uerstattelig.

Jeg vet om andre situasjoner der man også kan kjenne på en følelse av at hvordan er det mulig? Når man befinner seg i den dypeste fortvilelse. Når man har mistet en av sine nærmeste.

For mange år siden var det med forundring og nesten en form for sinne at jeg fulgte min mor til graven. Det syntes helt uforståelig at folk ellers lot livet gå videre der vi fulgte kista. Biler kjørte forbi. Folk gikk langs veien, smilte og hilste når de møtte kjente. I bunnløs sorg hadde jeg lyst til å rope ut: "Hvordan kan dere gjøre dette?" "Skjønner dere ikke hva som har skjedd?" "Mamma er død". Verdens beste og snilleste menneske. Elsket av alle.

Det er vel da, når vi ser livet fra sidelinjen på den ene eller andre måten, mens verden rundt oss ikke ser oss. Ikke ser vår lengsel etter empati og oppmerksomhet, at vi kan føle oss så uendelig forlatt. Når vi trenger det som mest.

Kanskje noe å tenke på i vår daglige omgang med mennesker? Det er alltid noen som trenger litt oppmerksomhet. Selv om vi ikke kjenner
dem. Kanskje bare et smil. Rollefiguren som Dolly Parton spilte i filmen «The best little whorehouse in Texas sa: «Hvis du møter noen på din vei som har mistet smilet sitt, gi dem ditt.»

Publisert
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785