Arendalitten Odd Bjørn Jensen (51) har skrevet dette innlegget. Det ble først publisert på hans Facebook-side og er gjengitt med tillatelse. Arendalitten Odd Bjørn Jensen (51) har skrevet dette innlegget. Det ble først publisert på hans Facebook-side og er gjengitt med tillatelse. Foto: Hugo Lande

Angst er min verste fiende og største svakhet

Jeg hadde ikke trodd den skulle ramme meg igjen, etter at jeg ble kvitt den for ti år siden.

Mange forventer at jeg kommer med en morsom betraktning, tatt ut av et uoversiktlig liv. Men denne gangen skal jeg ta med en god porsjon alvor. Vi er i en tid der mange sliter. De psykiske utfordringene vil påføre konsekvenser både under og etter korona. Litt sårende er det at noen oppfatter meg som overflatisk, en som bagatelliserer slike utfordringer. Det er ikke min hensikt.

Jeg vet en del om angst. Angst er en uforklarlig lidelse, og en ubeskrivelig smerte. Å forstå angst fullt ut, kan man bare ved å ha opplevd det selv. Det å være alene er rett og slett ikke lett, og hvem man skal støtte seg til er ikke lett å vite. Man blir paranoid. Angst for å få angstanfall blir en langvarig plage, som om ikke angsten i seg selv er nok.

Jeg stupte sju meter rett i asfalten som 20-åring, og opplevde frykten for å dø. I kjølvannet fulgte det enorme mengder smerte, følgeskader ved knuste håndledd og fysiske utfordringer. Beskjeden om at operasjon var uten hensikt, kom etter to år og 11 måneders ventetid. Dette gjorde meg desperat. Kun tre uker seinere var smertene «borte vekk». Hodet mitt taklet problemet først da en «enkel» løsning definitivt var utelukket.

For en del år siden var jeg gjennom flere runder med smerteanfall, som ble konstatert som angina-smerter, med påfølgende blokking og innsyn i blodårer. Jeg ble etter flere anfall sendt til nevrologisk avdeling. Der mente de årsaken kunne være stort psykisk stress. Etter min forbannelse over konklusjonen slo familien min seg til ro med at det hele skyldtes «luftkolikk» Min kjære svoger tok affære en natt han kjørte meg til sykehuset. Jeg var halvveis i koma og engstelig for at jeg kanskje bare gikk rundt med en «kjempefis».

Legene fant omsider da ut at det var gallestein som plaget meg, etter sigende noe av det mest smertefulle man kan oppleve. Godt neddopet etter operasjonen, skrev jeg meg ut på egen risiko, labbet hjem til Hisøya, og kjedet meg der alene i et kvarter i ensomt selskap. Jeg tok trompeten under armen, labbet inn til byen, og spilte live på Havnepuben den kvelden, med blodpose på magen. Ingen klok oppførsel, men like fullt en sannhet som beskriver hvem jeg kan være. Jeg har fått mye juling i min tid, og det er ikke så mye jeg er redd for eller ikke takler.

Angst-helvete jeg opplevde ti år siden, er oppriktig det eneste jeg frykter i livet. Jeg ville gladelig valgt de andre smertene jeg har opplevd om igjen, framfor angsten. Jeg tar ikke lett på psykiske lidelser, tvert imot. Jeg liker best at folk får godt humør av det jeg skriver. Jeg har aldri følt for å utlevere slikt, kanskje det eneste jeg har vært for feig til å fronte.

Jeg vil aldri tillate meg å gå så langt ned som jeg gjorde for ti år siden. Likevel var jeg på vei dit i starten av dette året. Korona meldte seg i hele verden, og angsten ble heldigvis distrahert, og ikke forsterket av mange andre utfordringer rundt meg. Jeg tok med trompeten ut i gata og rundt til institusjonene i distriktet. Jeg spilte fra kirketårn, og i bursdager. Denne aktiviteten ga mening og fikk angsten ut av kroppen. Det lå altså mye egenterapi i min atferd.

Jeg fortalte situasjonen halvveis i samtaler og intervjuer, uten å si det helt som det var. Sett fra utsiden, er det ikke helt ulogisk å tenke seg at en mann med mange utfordringer, som spiller 104 småkonserter i løpet av de 4 første korona-ukene, har et par uløste issues å hanskes med for seg selv.

Angst er min verste fiende og største svakhet. Jeg hadde ikke trodd den skulle ramme meg igjen, etter at jeg ble kvitt den for ti år siden. Jeg brukte hver mandag kveld i Grimstad i møter med Angstringen. Til familien sa jeg at jeg var på musikkøvelse, ingen visste hva jeg drev med.

Disse erfaringene er ikke noe jeg har ønsket å dele med andre, men jeg gjør det likevel, da jeg tror mange er tjent med å snakke om sine utfordringer framfor å brenne inne med dem.

Jeg har blitt forespurt flere ganger om å fremme den frivillige tjenesten som hjalp meg da jeg var på bunnen. Jeg har tenkt det var et tilbakelagt kapittel, noe jeg kunne fortrenge og glemme. Jeg håper min anbefaling nå kan få flere som sliter til å ta kontakt med Angstringen, eller på annen måte be om hjelp. Jeg trengte det, og er evig takknemlig for den hjelpen som gjorde en forskjell i mitt liv.

Selvmedlidenhet liker jeg dårlig. Dette er ment som en realitetsbeskrivelse, en anbefaling, en oppklaring og ikke «stakkars meg».

Jeg blir ofte oppfattet som provoserende selvgod. Det er egentlig bare en beskyttelse, selgeren i meg, ikke noe annet, jakten på den uovervinnelige følelsen.

Så – om du var i tvil, vær vennlig å ikke tro at jeg tar lett på andres utfordringer. Jeg formidler helst ønsker om å tenke lyst på livet. Ved å se seg selv i et humoristisk perspektiv, forsvinner selvhøytidelighet, redsel for å utlevere egne svakheter, og livet blir lettere å sette pris på. Jeg tror alle må bevege seg ut av sin egen «boble» og se lenger enn egen nese iblant, for å innse hvor bra man egentlig har det.

Akkurat nå er jeg glad jeg befinner meg på Madeira – selv om jeg virkelig savner alle mine, og savner å spille fra kirkespiret i Arendal. Verdens fineste by!

Les flere innlegg av Odd Bjørn Jensen her