Det er så vidt jeg hører motorlyden på tomgang. Den oppleves som mors fingertupp-slag mot kjøkkenbordet, når hun sitter i tanker. Økes turtallet, blir det som om vi alle tre rundt bordet driver på samtidig. To sylindre og to blanke eksospotter skaper sammen et teknisk lydbilde en potent ungdom nyter, og motorsykkelen er lynrask. Hastigheten er testet til langt over hundre og den blanklakkerte sorte Jawaen skaper muligheter jeg har drømt om lenge. Blikk fulle av beundring og blanke øyne har jeg sett, og oftest et ja-takk når jeg spør om lyst til å sitte på.
Det er sommer og det er vakkert langs bjørkekledde åssider når grønt lauv pynter. Mer enn en gang har jeg sett henne på Lunde med venner, visstnok fylt sytten år og fra Høvåg. Denne ettermiddagen er det meg hun spør om jeg vil kjøre henne hjem – på motorsykkelen min. En kort sadel, men plass til to. Og hjertebanken stiger i takt med motorturtallet når grepet hennes strammes rundt magen min, i svingene, når sykkelen heller til den ene eller den andre siden, med sentrifugalkraft og hastighet som beundrer. Og hjelmen min, ja, for anledningen hennes.
Hun roper til meg bakfra og jeg oppfatter ordene i vindsusen:
– Vi er snart fremme. Ta til høyre nå og neste vei til venstre. Deretter rett opp bakken. Mamma er hjemme.
Jeg fornemmer at hun strammer taket rundt midja. Kanskje mener hun å kjøre en runde ekstra? Droppe veien til venstre og heller peise på, rett frem. Eller kanskje er hun redd for at mammaen skal se oss, at moren ikke liker fremmede gutter som kjører rundt på dattera. Jeg velger likevel å fortsette slik hun sa.
Så, like inn på tunet foran huset og vi er fremme. Usikkert stanser jeg motorsykkelen, og på trappa foran inngangsdøra like ved, sitter mor hennes. En mamma som umiddelbart må ha satt spørsmålstegn ved denne uansvarlige motorsyklisten, uten hjelm. Og det er når sidestøtta til motorsykkelen er satt ned, og jeg skrever over sadelen, at buksa rakner. Fra livhøyde rakner sømmen på kakibuksa nedover og fremover mot ingenmannsland, og det flaueste, kun ei rompe i underbukse uten merkevareverdi. Avstumpet og flaut begir jeg meg opp trappa for å hilse på.
– Den buksa di skal jeg ordne, sier hun.
Slik var det jeg ble sittende underbuksefast i Høvåg, sammen med mammaen til henne på sytten, som etter hvert fant frem symaskinen for å ordne ny søm i buksebaken.
Denne teksten ble først publisert i Fritidsnytt.