Etterpåklokskap og Henrik Ibsen

Vi slipper en singel om å se bak oss, med mye foran oss.

Brukergenerert innhold

BLOGG: Hei dere! Da var det på tide med en aldri så liten oppdatering fra oss i Oakland Rain.

Våren 2017 slapp vi to singler fra EP-en Flower On A Wire (Northern Lights og Paris In The Fall). Av private grunner måtte vi deretter ta en liten pause fra å slippe musikk. Vi brukte tiden til å skrive mye, og på å puste. Grunnet noen opplevelser måtte vi fokusere på å hente tilbake inspirasjonen og gleden i musikken igjen.

Vi jobbet mye med å finne ut av hvilken musikk vi ønsket å slippe videre, og vi hadde et behov for å prøve noe helt nytt. Prosessen ledet oss videre til et studio i London, hvor vi ble kjent med en produsent som heter Matt. Intensjonen med å dra dit var bare å spille musikk, og å se hvor det ledet oss. Det gikk i en hel mengde engelsk te, samtaler og latter, og lufteturer i parken.

Vi stilte med en haug av demoer, og et enkelt ønske om å spille inn noe av materialet kun for musikkens skyld. Videre i begynnelsen av 2018 pendlet vi frem og tilbake mellom London og Kristiansand. Testet ut masse nye lyder, former og uttrykk. Vi ga oss selv friheten og tiden til å lande litt igjen. Det opplevdes som et viktig valg i prosessen. Det er lett å gi seg selv tidsfrister, men hvis det går utover kunsten, så mister vi hele poenget. Magefølelsen var det eneste vi visste at var lurt å lytte til, og vi er veldig glade for det nå.

Vi opplevde en veldig sterk tilknytning til både den moderne og pompøse popmusikken, og den akustiske/ organiske rootsmusikken. Utfordringen var at vi kjente på begrensning da vi prøvde å inkludere alle elementene i ett og samme uttrykk. Det føltes som at vi måtte kompensere litt i begge ender av skalaen for å få med begge sidene. Derfor tok vi en avgjørelse om å fullt ut videreutvikle det organiske og akustiske soundet i Oakland Rain, og det var en befrielse å kunne bruke hele spillerommet vi ønsket oss her. Den delen som går på popmusikk skal dere få høre mer om seinere.

Vi spilte inn en rekke låter, men ønsket først og fremst å slippe de akustiske låtene våre. Så å si live. The Lighthouse Session ble sluppet 1. september 2018, med release konsert på Teaterets nye (nydelige!) intimscene. Dette var en sterk opplevelse. Vi spilte hele settet akustisk i duoformat, og det ble en utrolig nær og fin setting. Maren var i ekstase over å få spille på flygel, og Charlotte spilte sin første konsert med elgitar, noe som også ble en liten milepæl. Låta Lighthouse ble lagt inn i en del spillelister hos Spotify, og det var veldig kult.

I desember 2018 kom en litt annen og større produsert del av musikken vi har skrevet og spilt inn. Da slapp vi singelen After The Party. Produsenten vår kaller den for ”70-tallsballaden”, og vi kan absolutt leve med den forklaringen. Den ble videre lagt inn i en del spillelister på Spotify den også – veldig gøy! Dette var en litt annen måte å komme seg ut av komfortsonen på, da den er veldig ærlig og rett frem (samtidig som den kan tolkes dypere). Den omhandler dette med å bli værende når det stormer. Og hvor inderlig vondt det kan være når de vi trodde skulle bli, er de som drar.

Her vi sitter nå, er vi altså klare for singelslipp av låten Way Back When. Det er en sang om etterpåklokskap, det å hoppe ut i nye ting, og det at vi lærer så lenge vi lever.

Hør singelen Way Back When her:

À Propos dette med å hoppe ut i nye ting; vi har fått oppdraget med å skrive musikk for Kildens oppsetning av Henrik Ibsens Fruen fra Havet i Fjæreheia til sommeren. Vi er fylt med ærefrykt og glede. Det blir et utrolig spennende prosjekt å jobbe med. Det føles som et stort privilegium å få slippe en singel om etterpåklokskap og det å lære, og samtidig ha mye å se frem til. Vi håper dere får en positiv musikalsk opplevelse med den nye sangen. Vi snakkes!

Les tidligere innlegg fra Oakland Rain her