Syden er det største landet i det enda større Utlandet, og jeg tror det er tre år siden sist vi var her. Det vil si, vi var i Danmark på Dana Cup i sommer, men det teller liksom ikke. Danmark ligger ikke i Utlandet. Selv om Danmark faktisk er en del av det kontinentet vi er så sinna på. Europa. De som ikke har strøm og trer grisedyre avtaler ned over hodet på oss.
Avtaler, som gjør at vi som bokstavelig talt vasser i grønn energi er tvunget til å importere priser som er hinsides enhver oppegående nordmanns forståelse og fatteevne. Jo da, vi kan saktens henge oss på flammende taler på perfekt engelsk med umiskjennelig norsk aksent fra NATO-sjefen om solidaritet, men solidariteten er vanskelig å hente fram når strømregninga plinger inn i nettbanken.
Det føles ærlig talt litt rart å sitte her i varmen på Mallorca når man vet at det utkjempes krig bare noen mil unna.
Ikke for det, det har vært krig og urettferdighet i verden i alle slags år, og det er vel ikke første gangen man slanger seg på stranda mens andre kjemper for eget, eller mot andres, flagg og fedreland bare en kontinental rakettavstand unna. Sånn sett er det ikke annerledes enn tidligere ferier hvor man vasser rundt i fattigdom og pruter på varene.
Men nå er krigen i Europa, og det har ikke skjedd på mange år. Vel har Russland vært den store potensielle fienden siden 1945, men nå har Ivan gått løs på «en av våre egne». Folk som er omtrent like hvite som meg, bare slaviske. De bor, spiser og sover omtrent som oss. Krigen foregår omtrent 3400 kilometer unna Mallorca med bil, noe som tilsvarer Oslo – Tromsø tur – retur.
Krig hos naboene til tross, jeg må innrømme at selv om jeg har solidariteten godt forankret i meg, forstyrrer den ikke idyllen nevneverdig. Jeg kan likevel, i et blaff, ikke fri meg helt fra tanken om hvor urettferdig livet kan være. Men siden det er ubehagelig å tenke for mye på det, jeg lar det være med blaffet, for jeg er ikke bedre enn folk flest når det kommer til stykket.
Så her sitter jeg, på en varm balkong, og ser utover Middelhavet. Min bedre ¾ og vinden er omtrent like brisne og lekne.
Stemningen er behagelig og de lett rødmende kinnene skyldes vinen og ikke sola etter en aktiv uke med strand og solfaktor 156. Ungene slapper av med etterlengtet nettilgang og vi voksne smiler til og med lettere kokett til hverandre. Ikke dårlig etter drøyt ti års ekteskap. Det har vært en fin uke. Svigers var her allerede, for svigerfar skulle gjerne, uten tap av tid, flyttet hit fast, men i den husholdningen er han dessverre (for ham) alene om å ønske det.
Heldigvis er svigers veldig greie å feriere med. Ikkeno’ stress og mas med de to. Akkurat som oss ordner de seg selv. Vi møtes til frokost og planlegger dagen sammen, og det er jo fint å ha en lokalkjent norsk kokk til å lede oss til de beste vann. eh mathullene. Det sikrer oss kvalitetsfôr til en grei pris. Hvis vi vil noe annet enn dem, er det ingen sure miner. For det er jo klart at en familie på fire, hvorav to er store barn, har «litt» andre behov enn to godt voksne.
Svigerfar er forresten bare ni år eldre enn meg, bare for å ha sagt det. Hotellet har også et fint (les: begredelig) treningsrom som både min bedre ¾ og jeg har benyttet oss av. Men vi har aldri møtt svigers der. Det er en fin start på dagen, hvor i alle fall jeg får ut det meste av uroen i kroppen slik at jeg kan slange meg på stranda med en god bok uten å dø av rastløshet. Sydensyndromet blir litt mildere da. Altså den tilstanden man kommer i etter en dag på stranda: Rastløs og dørgende lat på en gang.
Vi synes også det er fint å utforske næromgivelsene litt. Og da helst ikke de turistinfiserte handlegatene som selger det samme som helt like gater overalt i Utlandet hvor det er turister. Katedralen i Palma var verdt et besøk, men det rareste jeg har vært med på (denne turen) er fiskespaet hvor svigermor fikk stelt føttene.
Til høylytte hvin fra pedikyrdama, som åpenbart ikke likte den kakerlakken som lekte «Rally Monte Carlo» rundt omkring på henne, satt alle vi andre med beina i hvert vårt akvarium og ble spist av små fisk.
Jålebukk, sa Svenn da jeg delte det i sosiale medier. Johnny må jeg ha en prat med når jeg kommer hjem, for han mente at jeg nå endelig blir lett på tå som en ballerina og kommer til å gli over golvet. Vi har åpenbart høyst forskjellig oppfatning av mitt indianeraktige ganglag.
Mallorca har imidlertid en rik historie å by på for den som vil noe annet enn å la seg plage av gateselgerne i handlegata. Med mindre man vil betale for å bli avbildet med en fargerik papegøye på skuldra. Det bor nesten en million mennesker her, og selv om øya stort sett har levd av turister siden 50-tallet, har det bodd folk her siden rundt 3000 år f. Kr.
Romerne okkuperte Mallorca i år 123 f.kr. Etter det gikk det bokstavelig talt slag i slag for øya som ble herjet av vandalene 300 år senere, erobret av romerne 100 år etter det igjen, ble muslimsk 350 år etter det, etterfulgt av en periode med eget styre før den ble berbisk, og så muslimsk igjen. Puh … Så, endelig, i 1276 ble Mallorca eget kongedømme. Noe som varte fram til 1479 da det ble en del av det forente Spania.
Jo da, det er mye historie her, og nå gleder jeg meg til å gli inn i historien selv ved å våge meg til å finne ut om de rødmende kinnene til min bedre ¾ bare skyldes vinen.