Det norske språket kan oppfattes som fattig noen ganger. Som her om dagen, da min gode venn Even så oppgitt på sin sønn, som med stigende harme strevde for harde livet med å argumentere for at han kunne være alene hjemme. I hele sommerferien. Og han viste liten forståelse for opphavets argumenter for det motsatte.

Even argumenterte så godt han kunne, langt mer enn jeg ville gjort, men 16-åringen ble bare surere og surere, og enden på det hele var at han slamret med døra slik bare en hormonell, proff dørslamrer på 16 kan. I fullt akkompagnement med kraftuttrykk som hadde gjort en full sjømann stolt.

Og du og du – det var et strålende verdig punktum for ham. Riktignok fikk han ikke være alene hjemme, men jammen vant han diskusjonen likevel. For hans far sto igjen som akkurat det meheet gutten var ute etter.

Etterpå så Even oppgitt på meg og ville ha støtte, men det eneste jeg klarte å si var at «ord blir fattige».

Nå er det for så vidt to sider av denne saken. Even får min fulle støtte i at en gutt på 16 ikke skal være særlig lenge hjemme-alene uten tilsyn i sommerferien (eller helg). Der er vi enige. Og han skal få bestemannsprisen og stjerne i boka for at han forsøkte å argumentere fornuftig imot. Han får 10 poeng for oppmøtet, men null for utførelsen. For hvor lenge skal man holde på?

Et enkelt nei ville holdt i lange baner for meg, og trengte 16-åringen ytterligere forklaring på hvorfor en gutt på hans alder med mange viltre venner ikke kan være alene hjemme i fire uker, skulle han jammen fått det. Uten et punktum og uten å trekke pusten. Jeg har ikke allverdens kondis, bare så det er klart.

Og den døra…. Vel, den måtte han pent fått lukket på nytt, og fått en lekse om språkbruk og frustrasjonshåndtering på kjøpet.

Even lot seg trøste, men gikk glipp av at det egentlig ikke var trøst han fikk. «Ord bli fattige» brukes helst når man står i en ufattelig trist situasjon, er tom for ord, og rett og slett ikke vet hva man skal si. Nå var ikke denne situasjonen så trist for min del – heller en sørgelig trist forestilling om en far som har en uregjerlig tenåring i hus og ikke evner helt å håndtere det.

Nå skal det også sies at gutten er medlem på treningssenteret hos meg, og overhodet ikke viser slik adferd der. Ikke det at han ikke har forsøkt. Men han kommer aldri til å gjenta det. Jeg tror ikke det var særlig stas da han måtte slå retrett ut døra på treningssenteret, med meg hakk i hæl, og mange av de viltre vennene hans tilstede.

Nok om det, for det er lettere for meg enn foreldrene. Eller lærerne for den del. På treningssenteret blir medlemmene kalt inn på teppet når jeg hører om noe. På kontoret kan vi i «ro-og-mak» «rette opp» evt misforståelser. Eller at de blir «bedt» om å gå hvis de ikke retter seg etter mine «anvisninger». Verken lærere eller foreldre har den muligheten. I hvert fall ikke før ungene når en viss alder.

Tilbake til kraftuttrykkene. En annen ungdom på senteret som lirte ut av seg noen ganske imponerende gloser ble også «bedt» om å gå. Jeg tror ikke han var mange ganger nedi gulvet på veien ut, men vokabularet hans? O-lala, det var fargerikt. De aller fleste språk henter banneord fra religion, sex og avføring. Banneordene er gjerne tabubelagte og dermed forsterker de budskapet på en negativ måte. I utgangspunktet. «Nei, dette var noe drit» er ikke til å forstå at opplevelsen var god. Men «dette var dritbra» vil signalisere det motsatte. Og så har du nesten-banning. «Fy farao, så gøy/dårlig dette var».

Det påstås at «bannskapet» står i Nord-Norge, og en skal vel ikke stikke under stol at nordlendingen er en mester på det området.

Ikke bare har han bannskapet stående i finstua, men det er både stort og velfylt. Nordlendingen åpner gjerne bannskapet når det skal være, og krydrer ethvert utsagn med en forsterkning.

Marvin, far til min gode venn Frank-Myggen-fra-Senja var i dårlig form dagen etter sønnens bryllup, og uttrykte med salvelse fra dypt nede i stolen «Æ har vorre hæstkuk i heile dag». Og Frank-Myggen-fra-Senja sin mor strålte lykkelig mot meg med strikketøyet i fanget da jeg ville vite alt om sønnens barndom, og fortalte gladelig om da «gut-jævel’n» var liten. Til sønnens forargelse. For den dag i dag, 35 år etter, bruker jeg fremdeles mye av dette imot ham.

Men sannelig kan man uttrykke seg forskjellig. Her om dagen kunne man lese på nrk.no at en dame i Kragerø følte seg glemt fordi pengene fylkeskommunen fikk til å sikre gratis ferge til fastboende på øyene i Kragerø, ble brukt til gratis fergetilbud i Brevik i Porsgrunn. Og hun er ikke nådig. Det synes jeg er kjempedårlig gjort, raser hun. Ja, jeg kan ikke annet enn å være enig, og tør ikke en gang tenke på hva Gamle Marvin ville sagt.

Det norske språket har mange fasetter, og inneholder ifølge språkrådet (alt etter hvordan man regner) ca 300.000 ord. Men ord blir fattige når man sammenligner med det engelske som har ca 500.000.

Fy farao, det er litt av en forskjell, spør du meg, men så kan da også en engelskmann banne ganske utsøkt, med alternative bannord som formelig oser av sarkasme uten å gå over streken.

Her på berget får vi kanskje nøye oss med «Fy farao» som alternativ, men det ville i så fall vært ganske langt unna det han gutten på 16 hadde behov for å uttrykke.

«Fy farao» hadde dog vært innafor. Selv hos meg.