Selvsagt blir noen rasende over å miste parkeringsplasser, måtte betale mer for parkeringsplasser, eller utformingen på fremtidige kunstverk som skal plasseres midt i fjeset på de som skal gå forbi. Det er noe med sånne offentlige prosjekter som provoserer mange. Meg og.
Ikke fordi jeg vil parkere over alt, men fordi byplaner er så statiske. Min og mange andres bruk av byrommet er hele tiden i forandring. Jeg bryr meg ikke så mye om hvor bredt fortauet er, eller om det står et tre akkurat der. Det som betyr noe er at muligheter til å bruke byrommet på min måte er mulig, avhengig av årstid, tid på døgnet eller formålet med besøket.
Når de nye gatene skal anlegges, synes jeg at man bør ta hensyn til nettopp dette. I desember vil jeg gjerne parkere nærme butikken jeg skal handle i. Samtidig er det utrolig vakkert med julepynten Kvadraturforeningen. I juli vil jeg gjerne være litt turist i egen by. Sola skinner mens jeg oppdager nye gatekunstverk, og kanskje bør jeg ta bussen hjem en gang på kvelden. Da er det fint at jeg som ikke bor langs bussmetroen må betale en formue og vente en time på en buss.
Jeg synes byrommet bør være en talerstol og et galleri for alle med noe på og i hjertet. At kunst og kultur får plass i planen. Ikke som juryvalgte verk som skal stå der til evige tid, men som midlertidige opplevelser. Slik at jeg stadig kan oppdage byen min på nytt.
I større byer er endringene konstante. Det er kanskje fordi byene er så store at ingen har helt kontroll på hva som blir til, fordi innbyggere bruker byrommet for å uttrykke hvem de er uten at noen kan “ta” dem for det.
I juni i hadde Gadekunst 16 besøk av den spanske skulptøren Isaac Cordal. Han satte ut små figurer i Kristiansands byrom. Flere ble straks stjålet eller fjernet. Noen ble utsatt for hærverk. Isaac mener det er en del av verket hans. Det som er destruktivt og det konstruktive i publikums møte med kunstverkene.
Det som var konstruktivt var at kristiansandere som ikke kjente hverandre, fant hverandre gjennom sosiale medier, og reparerte de små grå byråkratene hans. De oppsto nye nye verdifulle sosiale nettverk som en konsekvens av den endring som oppsto når publikum fikk fri tilgang til kunstverkene. På godt og vondt.
Kanskje byen burde planlegges mer som en teaterscene, der sesong, tid på døgnet og nye sosiale relasjoner var utgangspunkt for hvordan byrommet ble tilrettelagt – fremfor regulert. Der det står en parkert bil på morgenen, kan det kanskje være en liten butikk på ettermiddagen og kunstskole på kvelden?
Les også: