De får ikke med seg dramatikken som skjer rundt oss hele tiden. Jeg ser det hver dag. De går gatelangs, gjerne med en unge eller ei bikkje på slep, og med blikket ned i den forbaska mobiltelefonen. Kommer du kjørende i bil, risikerer du at de går rett ut i veien uten å heve blikket fra den. De lever livet sitt og får alt av inntrykk fra den lille skjermen.

Skal man se noe ekte, må man løfte haka. Kneise litt med nakken. Se opp og frem. Det var det min Kvinne gjorde her i går. Hun satt ute med en kaffekopp. Jeg satt rett innenfor den åpne verandadøren og løste kryssord.

– Du må komme ut og se, Øyvind, ropte hun.

– Fort deg!

Jeg hastet ut. Se, sa hun og pekte ut og opp i lufta. Der oppe svevde det en stor ørn.

Ja, det er helt sant. Selv om vi bor i «urbane». Vennesla. Og jeg vet hva jeg snakker om. Ser jeg en ørn, så ser jeg en ørn. Jeg har bodd tett på skogen mesteparten av mitt liv. Først 15 år på Vatnestrøm og noen år etter i 18 år på Hægeland. Begge steder så jeg flere av våre store rovfugler. Et majestetisk syn.

Men denne ørnen sleit. Den prøvde hele tiden å finne oppdrift, men syntes ikke å lykkes med det. Jeg fant frem kikkerten. Da så jeg raskt hva årsaken var. Ei måke. Ørnen var mange ganger større enn den. Den plaget seg skikkelig på ørnen. Dukket ned mot den slik at den hele tiden måtte avbryte sirklingen i sin søken etter oppdrift.

Dette holdt på i flere minutter. Det så ikke ut som om ørna hadde noe i nebbet eller klørne, for jeg tenkte at kanskje den hadde tatt ungen til måka. Ikke har vel måkene unger heller her oppe i Smååsane. De har jo okkupert Kaninøya under Venneslabrua. Forresten så er vel måkeungene på vingene selv nå. Nei, det virket som om måka gjorde det bare fordi den kunne. For å more seg med for en gangs skyld å kunne mobbe en som var større enn den.

Til slutt virket det som om ørnen ga opp. Den sluttet å prøve med å sirkle.

Seilte videre i samme høyde. Mot sydvest. Jeg fulgte den med øynene klistret til kikkerten til den forsvant over taket vårt. Det var noe bibelsk over det hele. David mot Goliat. Nok en gang var det David som vant. Denne gangen var det ingen av partene som ble såret, selv om kanskje øren kjente litt på såret stolthet.

Det ga meg assosiasjoner til andre kamper. Som skjer mellom oss mennesker her på jorda. Der noen må stå opp og kjempe mot en stor overmakt. Der går det dessverre med liv. Hver dag og på begge sider. Blir det noen løsning der, mon tro? En løsning som begge parter, og verden for øvrig, kan leve med.

Jeg er bekymret. Kanskje det er for mye stolthet hos Goliat.  Tenk at slikt kan skje i 2022.

I vår opplyste og til dels velutdannede verden. Ja, ja, opplyst og opplyst. Folk kan jo få så mye forskjellig informasjon, og noe er jo absolutt desinformasjon og direkte løgn. Når mange nok tror på dette som den absolutte sannhet og bevisst unnlater å følge med på informasjon fra den andre siden (eller ikke får tilgang til det), da blir det uenigheter og konfrontasjon. Og da, i dette informasjonssamfunnet vi lever i, da er det ikke rart at det blir krig i verden.

Men i det andersenske hjem, på toppen av Vennesla, er det fred og fordragelighet. Her nyter vi dagene med et skråblikk på verden, og ikke minst på fuglene.