Kan du ikke bare skjerpe deg litt?

Vi har en standard, en usynlig linje som strekker seg mellom de som får livet til og de som ikke fikser det å leve.

Brukergenerert innhold

Over linjen finner vi de strukturerte – de som står opp hver morgen, spiser sin frokost og gjør sin plikt. Vi finner de økonomisk bevisste – de som tilpasser forbruk etter inntekt. Og de som har en reserve å ta av når det kniper.

Der finner vi også de tilfredse – de som forteller om sin lykke, sin kjærlighet og som har funnet sin trygge plass i livet, og som har svaret på hvordan og hva man skal gjøre for å få et godt liv.

Her hvor fasadene er fine, og bilene blanke. Her hvor klærne matcher og snøen ligger som postkort. Her hvor dritten lett kan skjules og pakkes inn i strandlinjer, sunnhet og gode karakterer. Stress kalles: mye å gjøre. Måloppnåelse står på agendaen sammen med kvalitetstid og toppturer.

Og så har vi de andre. Alle de som er under den usynlige streken. De som trenger hjelp – gjerne av de over. De som har brister – synlige brister. De som ikke lenger kan holde fasaden ren og pen. De som er sultne og som ikke har penger til det nødvendigste. De som bryter lover. De som har unger som ikke oppfører seg. De som har opplevd så mange tap at det er lite tilbake. De som drikker for mye og skammer seg. De som gjemmer seg bort fordi de ikke får til det livet som ble forventet av dem.

Her er mennesker blottlagte og uten fasadelig beskyttelse. De som blir langtidssyke og ikke makter å fortelle sin historie om hvordan og hvorfor før den kulørte pressen banker på. De som ikke orker å leve hele livet ut.

De som er, eller har falt under den usynlige linjen. Den linjen som kan kalles verdighet. Den verdighetslinjen som er strukket som en konsekvens av et samfunn som gjerne vil ha alle over linjen. Der hvor det virkelige livet leves. Der hvor standarden legges for hva som er sømmelig, sunt og hva som fortjener respekt. Her hvor skavankene skjules av gode venner og angsten dekkes over av smil og god lukt.

Vi lever i et samfunn hvor det skal hjelpes, trekkes og dyttes opp over den usynlige linjen. Bli som de vellykkede, så får du hjelp. Slutt å klage, still deg i kø, skjerp deg og oppfør deg som oss, så skal vi hjelpe deg. Reis deg fra gata og opp i min øyehøyde, så kan vi snakke sammen. Se det positive i livet, og prøv å være glad, eller i det minste se litt glad ut. Gå ut av ditt trygge fort og kom deg på jobb, så skal vi se hva du kan bidra med.

Å be om hjelp når du har falt under den usynlige linjen, er brutalt og vanskelig. Skammen over å stå på utsiden med nedbrente svovelstikker og se inn i varme, nymalte hus med skinnsofa og kahlervaser er brutalt nedverdigende, for så å banke på døra og fortelle at jeg kan ikke mer, jeg fryser, jeg lider, jeg er redd, jeg har mistet verdigheten, men jeg vil ikke forstyrre deg.

Da ville det vært vidunderlig om noen kom ut, kom ned, tar fatt i verdighetslinjen, svinger den fem ganger over hodet og hiver den så langt at den ikke lenger finnes.

Ingen er da lenger verken over eller under, vi er sammen, vi i er ærlige, vi er likeverdige. Ingen må klatre oppover for å få hjelp. For hjelpen står ved siden av deg.

Vi er likeverdige. Vi har lik verdi.