Tittelen over er den samme som på en film jeg så for mange år siden. Men også en frase jeg har brukt av og til i mine skriverier. Kanskje fordi jeg av og til har følt på hvor lettvint vi har det, og hvordan det får oss til å sløves. Hvordan bekvemmelighetens sløvende hverdag i et av verdens beste land får oss til å bli bortskjemte og sløve. Hvordan vi glemmer å bry oss. Glemmer å bekymre oss. Glemmer å være redde.

Når jeg av og til søker roen og enkeltheten i skogen, der det bare er meg og omgivelsene som får meg til å føle meg liten og sårbar, er alt avhengig av meg selv. Hva jeg gjør, slik at jeg kan komme meg trygt tilbake til urbane strøk. Ikke det at jeg gjør ekstreme ting. Utfordrer meg selv. Men man må tenke litt. Ikke gå seg vill. Ikke snuble og brekke et bein. Være i god nok form til å ta seg dit og tilbake igjen.

Utfordringen i urbane strøk er litt annerledes. Stort sett består det i å ikke kollidere med andre biler eller ikke bli overkjørt når man krysser veien. Det siste er ikke noe stort problem, siden jeg er absolutt mer analog enn de fleste av mine sambygdinger. Det gjør at jeg ikke er fordypet i mobiltelefonen når jeg beveger meg gatelangs.

Men jeg har en stor fordel i forhold til mine digitale sambygdinger. Jeg vil overleve mye lenger enn dem i en krise. Jeg kan fyre opp bål under nesten alle forhold. Jeg har beveget meg på mer enn asfalt. Noen ganger innbiller jeg meg at jeg er en slags Lars Monsen, men det er jeg absolutt ikke. Men jeg har overnattet i snøhule, under åpen himmel, tatt meg over fjellvidde om natta i 30 kuldegrader og tett snøføyk og gjennom afrikansk jungel der gresset mellom hjulsporene var høyere enn landcruiseren.

Og jeg er forberedt til å overleve en stund i en urolig verden. Aldri i min levetid har jeg vært så urolig for fremtiden for meg og mine. Jeg er skremt, men ikke lamslått. Jeg og mine skal klare oss. Om det er en naturkatastrofe eller en gal mann i øst som skaper den ultimate krisen, så er jeg klar.

Jeg er blitt en slags «prepper». Vi er klar her oppe i «Dollaråsen». Komme hva som komme vil. Vi er klar til å klare oss selv i en uke eller to, uten tilgang på strøm, vann og mat. Noe godt kommer det ut av at man er av den gamle skolen. Vi skal jaggu klare oss uten internett også. Det siste tror jeg faktisk blir det letteste.