Da jeg reiste hjem fra sykehuset etter de penetrerte meg på beste vis og satte inn stent (blokket ut blodåre), var det med blandende følelser. Jeg er slett ikke den første til å blokke ut årer, og tross alt var det en ukomplisert affære. Men man (jeg) ser fort for seg en framtid med utlagt tarm, dosett, gå- og dostol. Og dostol er ikke en medisin som jeg trodde første gangen jeg så det i en journal. Jeg leste nemlig Dostòl, på linje med Haldol og andre medikamenter som ender på -ol.

Så galt blir det vel ikke på en stund, men det var en solid nedtur. Misforstå meg rett, for jeg er sjeleglad for at vi har et så proft og omsorgsfullt sykehus i Arendal, men det er klart … for en «spreking» som meg er det veldig rart å bli satt i bås med andre gæmlisser. Jeg har jo aldri identifisert meg med folk på min egen alder. Heller ikke da jeg var yngre. Jeg vært umoden hele livet – helt fra jeg var liten. Men nå er jeg «gæmliss» og «ungdommelig til sinns». Det hindrer likevel ikke at jeg skvetter hver gang jeg passerer et speil.

Jeg vet ikke hvor lett det er å ta innover seg at man går igjennom plager og sykdommer som følger alderen, men jeg tør påstå at til vanlig er temmelig pragmatisk til det som skjer.

For jeg har regler, og regel nummer én er «Hva kan jeg gjøre noe med, og hva må jeg bare leve med?». Altså: Det jeg kan gjøre noe med får jeg ta affære på. Alt det andre er bare sånn. Og det har jo sin fordeler. Jeg bekymrer meg normalt lite, og legger opp livet etter hva jeg må ta hensyn til. Ikke verre enn det. Det er fremdeles mye å oppdage og drive med.

I forhold til mange andre er mine plager bagateller. Jeg kan uten problem forstå at når det oppstår alvorlig sykdom og plager som reduserer livskvaliteten, så er det ikke lett å holde motet oppe. Jeg har mistet venner i kreft. Jeg har mistet venner av selvpåførte bivirkninger etter et utsvevende liv. Men de er jo ikke meg. Jeg må gjøre gode valg for meg og leve mitt liv etter beste evne.

Mine plager blir ikke bedre av at andre har det verre, men i selvmedlidenhetens lys kan det være greit med en realitetsorientering.

Misforstå meg rett, jeg blir ikke i bedre humør av å kjøre forbi Radiumhospitalet, men det kan få meg til å sette pris det jeg faktisk har. Jeg virker jo fremdeles. Litt sånn mer enn tålelig greit på det meste til og med.

Vi lo godt her om dagen, kamerat Terje fra Vennesla og jeg. «Velkommen i klubben», sa Terje da jeg fortalte at jeg nylig hadde satt inn stent, og tok noen (velfortjente?) hvileskjær fra jobb. Vi utvekslet straks erfaringer og knegget i kor da jeg fortalte at nå har jeg kjøpt en dosett for medisiner. En sånn som «de-som-får-besøk-av-hjemmesykepleien» har. Måtte nesten kjøpe det da jeg fikk en bærepose med medisiner fra sykehusapoteket på veien hjem fra sykehuset. Det holder ikke med en slik bitte liten bærepose lenger nå. Det var en kraftig realitetsorientering det også.

Som ikke det var nok med stent og dosett fikk jeg også tilbud om å være med på «Hjertetrimmen».

Jeg trakk litt på det (høflig, håper jeg), og mente «forsiktig» at dette skal jeg fikse selv. Sannheten var at jeg så for meg «Trim for eldre» fra TV i gamle dager. Den gangen vi bare hadde NRK. Og selv om jeg i min forestilling ville vært desidert yngst (noe som jo kunne vært hyggelig til en forandring), takket jeg høflig nei. Heldigvis ikke fornærmet. Det var jo godt ment.

Men den godeste Terje hadde benyttet seg av sitt tilbud av «Trim for eldre», og han er til og med yngre enn meg. Milde Jesus, tenkte jeg, men fikk et skudd for baugen da han sa det var knallhardt, med intervalltrening og greier. Og Terje er i brukbar form, vil jeg si. Aktiv jeger og allting. Så her sitter jeg. Det var faktisk litt å ta innover seg dette her, og jeg er mer sliten enn jeg liker (og irritabel ifølge min bedre ¾).

Jeg velger å se framover, og siden jeg kjenner meg selv setter meg selv under administrasjon. Det betyr flere regler:

* Minne meg på hvor heldig jeg er, se lyst på livet, holde humøret oppe.

* Se muligheter, ikke problemer.

* Har lagt inn alarm på telefon og pc kl. 08 og 20, så jeg husker å finne dosetten.

* Kaffe jager blodtrykket, så det har jeg kuttet ut.

* Jeg har (mer eller mindre) kuttet ut søtsaker.

* Spise sunnere.

* Ett steg bakover betyr bare bedre sats for to (minst) steg framover.

* Trene smart etter mitt eget konsept (Kjernekraft).

* Dessuten sover jeg mye bedre når ikke spiser noe etter kl. 20.

Jeg har jo planlagt å leve evig, og bare jeg følger «reglene», skal det nok gå slik jeg ønsker.

Så langt har det i hvert fall gått etter planen. Foreløpig uten dostol.