Ode til fastlegen

Det føles som jeg har hatt en dyp samtale over en bedre middag med en nær venn.

Brukergenerert innhold

Jeg har hatt gode fastleger i alle år. Gode i ulike situasjoner, og fullgode for mitt bruk. Jeg har byttet når jeg har trodd det ville gagne oss gjensidig om avtalen mellom oss opphørte.

Så er det de du gjerne hører om oftest. De som ikke har gjort nok. De som ikke har tid, eller de som ignorerte eller feildiagnostiserte. Dette er selvsagt ikke synonymt med at det er flere av dem som gjør en dårlig jobb, for heldigvis finnes det flest av de leger som gjør jobben sin godt. Det er bare så mye større behov for å dele det med andre dersom en opplever frustrasjon.

Selv om selvsagt de fleste møter med fastlegen er akkurat det man kan forvente, og man får nødvendig hjelp, er det kanskje ganske få av dem som går utover evne når du kommer til oppsatt time. De som stiller ekstra spørsmål som føler at de vet det er nettopp du som er der, og ikke en som det går langt over tretten av på dusinet i den lange rekka av pasienter på fastlegelista.

Det er ofte gjerne forsinkelser før lunsj, og tiden er så kostbar at man innimellom knapt tør bruke den. I verste fall kan man føle seg i veien. Det å spørre om hele to ting kan en i alle fall se langt etter. Da er det ny time. Jeg har vært hos disse legene også. Hvor en føler seg som et stykke masseprodusert produkt på et samlebånd. Bare klar til å legges i riktig eske, for så å shippes ut. Inntrykksløst og upersonlig. 

Jeg satt på venteværelset nylig mens det sluddet utenfor. Himmelen var så grå at man ikke visste når på døgnet det var. Slik hadde det vært i dagevis. Det speilet hvordan jeg følte meg inni meg. Grå og gusten. Mangel på energi og konstante smerter. De var der bare hele tiden, uten å endre seg. Var jeg egentlig bare vinterdeprimert? Kunne stoda egentlig delvis eller ene og alene skyldes været? Jeg visste det jo egentlig. Det var ikke det, og innså det ikke lenger var vits å utsette mer. Legen måtte komme med sine råd og anbefalinger til tiltak.

«Nå, har du lest Harari som jeg sa»? Han gløtter opp fra skrivebordet han i nærmest et byks setter seg ved når vi kommer inn. Han har spørrende blikk. 

Svar skyldig, sier jeg som sant er, at jeg har kommet så langt at jeg har fått kjøpt de tre bøkene.

Før jeg får anmeldt mine plager for dagen, er han i gang om hvorfor det er viktig jeg leser dem. Med sin overbevisende kraft, akkurat slik når han hamrer på tastaturet mens stemmen rolig gir en beroligende beskrivelse av somatiske bilder. Gjerne med flere innslag av latin. Noen ganger mer latin enn norsk. Han tenker høyt, og han oser av konsentrasjon.

Det mangler en klinisk tilnærming hos ham. Altså, han er så til stede. Så til de grader. Han lytter, ser deg i øynene, stiller mange oppfølgingsspørsmål, og så handler han. Det fosser ut papirer fra skriveren, og ulike snarveier på tastaturet får et snarrådig slag av hans bestemte tastetrykk. Ingen overbyråkratiserende rullegardinmeny skal få overtaket på ham. Han ligger ett skritt foran hele veien. Han dribler forbi hver gang maskinen og skjemaet ber om tilleggsinfo, og til slutt setter han ballen i nettet. 

Så tar han en kort pause. Du – hva med valget? Han vet jeg er politisk interessert, og han husker det. Ikke bare husker det, men spør meg jo om det? Flere problemstillinger adresseres.

Så tar jeg papirene i hånden, reiser meg og går mens han følger meg ut for å hente neste pasient. Mens han smilende vinker inn nestemann, brøler han: «Og ikke glem Harari nå».

Jeg ser på klokka. Det er ikke gått mer enn på slaget ti minutter fra jeg hang jakka min fra meg på venteværelset, og deretter ble geleidet på kontoret til fastlegen. Det føles som jeg har hatt en dyp samtale over en bedre middag med en nær venn. Løst verdensproblemer. En samtale som har vart fra solnedgang til de tidlige morgentimene. 

Han har alltid vært sånn. Han gjør meg glad – hver gang jeg er der, samme hvor alvorlig det er det jeg besøker ham for, for tro meg, det er ikke bare en CPR-prøve eller noen paracet som har vært behovet fra gang til gang.

Jeg glemte noe. Så jeg sender en melding over mobil, og etterspør den dørgende kjedelige, standardisert legeerklæringen. Selv på den tørre og statiske SMS-tjenesten fra legesenteret, kommer det livlige svar tilbake. «Legeerklæring sendt i posten – Keep on Rocking in a Free World”.

Det finnes selvsagt flere som ham, men i mitt liv har det hørt med til sjeldenhetene å møte slike personer som fastlegen min. Det betyr selvsagt slettes ikke at andre ikke møter deg med respekt og profesjonalitet, hvor den hippokratiske ed blir utøvd til det fulle. Det er bare det at en tross alt får noe ekstra når noen viser sånn sterk livskraft. Sykdom i ulike varianter, alvorlig eller ei, kan være tyngende og framtredende i livet. Det passer jo tross alt de færreste av oss å noen gang blir syk.

Min fastlege kan skrive ut moderne medisin, men hans framferd er legende i seg selv. Så får jeg være en pasient som ikke behandler ham som en byråkratisk representant for velferdsstaten. Jeg skal ikke ta opp tiden på kontoret hans med en unødvendig time som fratar andre pasienter behandling. I stedet gjør jeg som ham: benytter litt andre metoder, og skriver noen ord hvor jeg forteller om hvor god han er.