Stjerner i sikte

Lommene av frikjøpte øyeblikk med virkelighetsflukt er verdt hver piskesnert som kommer.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (57) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

BLOGG: I dag, 8. april er det fullmåne. Superfullmåne til og med. Ei diger lysende kule der oppe i inngangen av uendeligheten.

Og det med måner, stjerner og planeter er fascinerende greier. Det er litt som bølger ... og flammer, egentlig. Kan stirre i vei en god stund uten å gjøre annet enn å sitte med blikket på uendelig og øra på tomgang. Og er stemninga riktig, så er det til og med uten å få kjeft for at jeg ikke får med meg det som ev. skjer rundt meg.

For det vel bare å innrømme at jeg som mann ikke alltid følger like godt med. Og jeg blir fersket i tide og utide også, selv om det ikke så ofte, egentlig – sett opp imot hvor lite jeg egentlig følger med.

Men det får en tåle. De lommene av frikjøpte øyeblikk med virkelighetsflukt er verdt hver piskesnert som kommer, og hvis det er prisen for å trekke pusten innimellom ... Ja, så er det bare å bla opp fra en allerede tom «Goodwill-konto»

Men litt urettferdig er det likevel, for man skiller faktisk på to former for oppmerksomhet: Den målrettede, og den oppslukte.

Den målrettede oppmerksomheten er den som gjør at du kan arbeide konsentrert med noe. Den er utmattende fordi det sitter noen hemmere i hjernen som sorterer vekk alt annet enn det du konsentrerer deg om. Det forklarer jo hvorfor vi blir slitne av å få så mange beskjeder hjemme, for da gjør vi jo best å følge skikkelig med.

Men setter du deg foran et bål, eller ser utover vannet, skifter du over til den oppslukte oppmerksomheten – den som stimulerer sansene. Når vi får skiftende, men rolige stimuli som fascinerer oss, kommer vi i en tilstand som ikke krever målrettet oppmerksomhet. Det er da vi oppnår noen velfylte tanketomme stadium av velvære, eller at tankene bare flyter av gårde som skumflak i et nybrygget ølfat.

Ytterst behagelig.

Men sånn ellers også kan det gå helt fint å stirre ut i evigheten. Bare en stirrer på de rette tingene. Sammen.

Da kan vi grynte klokt til pludringa ved siden av oss og bli oppfattet som både oppmerksom, reflektert, følsom, lyttende og romantisk. Eller enda bedre, når en bare kan nyte stillheten som oppstår når en av to er i full harmoni med den andre.

For det er liksom lov å falle i staver når en glaner seg blind på stjerner, det våte element, eller pyro, bare en har sin utkårede ved sin side.

Men det er sammen.

Gjør man det for mye alene blir en fort utsatt for påstander om virkelighetsflukt, en hang til våte drømmer, eller i verste fall en sykelig dragning mot flammer.

Og prøv å glan tilsvarende på ei jente som går forbi. Da skal jeg love deg at det blir tårevåt oppvask og flammende taler. Og stjerner å se på.

Etter en real trøkk 16 i planeten.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan
  2. Blogg