Dreggshow i skjærgården

Jeg har en filosofi om at ferie skal være enkelt. Minst mulig stress og rigg. Og slik mener jeg båtlivet også skal være.

Publisert: Publisert:

Kristiansanderen Frode Ingebretsen (46) har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Frode Ingebretsen

Som skikkelige sørlendinger har vi selvfølgelig båd (skikkelige, trauste sørlendinger sier nemlig båd med D på slutten og ikke T). Vel, vårt eksemplar bærer med stolthet det uironiske navnet «Balja». Balja er en hjemmestøpt, åpen glassfiberbåD av uidentifiserbart opphav. Sannsynligvis støpt i fylla og sjøsatt ved et uhell borte på Tromøya en gang for mer enn 20 år siden.

Den har hatt et røft liv og før årets sesong fikk den derfor en liten makeover med Tec7, maling fra billigkroken på Montér og litt trykkimpregnert furuplank. (Følte mahogni eller teak kanskje ble litt vel «over the top», men offisielt skylder vi på regnskogen). Etter en oppfriskning innvendig og lensing av ca. 60 liter «uparfymert» vann fra flytekamrene (ikke rart den var så tung), var den klar til å bringe både Kvinnen og barn «ut på skjærrane». Vi kjører dagsturer, sove kan vi gjøre hjemme eller i campingvogna med fast grunn under sengebunnen.

Det som er så greit med vår kjære Balja er at ting er enkelt. Når vi kommer ut til en passelig holme, kjører vi bare forsiktig inntil land og drar Balja sånn passelig opp på en strand eller noen steiner, slik at den ikke flyter av gårde. Ferdig! Dreggen ligger godt plassert på dørken som ballast. Minst mulig stress.

Så er det bare å legge seg godt til rette på badehåndkleet, mellom måkeskitt og gamle bålrester, og innbille seg at man kan nyte stillheten og roen.

Her om dagen hadde vi knapt fått rigget oss før vi hørte lyder fra andre siden av sundet: Bzzz tk tk tk tk bzzz tk tk tk. På en liten forhøyning står det en kar, breibeint og i rosa shorts. Det var en vestlending, fra så langt vest i landet at det egentlig var rart han hadde brukt penger på båt i det hele tatt, (med mindre den var fiskeregistrert og kunne skrives av på skatten og det var nok ikke denne, og som tydeligvis hadde krysset av alt på utstyrslista da han handlet fartøyet.

Han hadde nettopp fått på land kone og barn og badedyr, håndklær, bager, kjøleboks, picknikteppe og andre nødvendigheter. Nå sto han altså breibeint på land og siktet ned på båten med en fjernkontroll (minnet litt om lærerne på barneskolen, da de plutselig måtte forholde seg til nymotens teknikk og prøvde å sikte på VHS-en med strake armer og tohåndsgrep for å sette i gang NRKs skole-tv i bomberommet på Kringsjå skole, men nok om det). Det var sikkert tenkt å være en kjempepraktisk og enkel løsning med fjernkontroll på dreggtauet. (Unnskyld, i utstyrskatalogen heter dette helt sikkert «Elektrisk ankervinsj, med mulighet for fjernstyring», men la oss nå kalle en spade for en spade).

Han trengte bare en ti-femten minutter med baksing og justering inn og ut og opp og ned bzzz tk tk tk tk, bzzz tk tk tk tk (og så videre) før han så seg fornøyd (eller ga opp).

Akkurat i det han skulle følge etter resten av familien innover land, kom eieren av nabobåten ruslende. Han var av typen « furet værbitt sørlending» som sannsynligvis aldri hadde latt seg vippe av noe pinne i hele sitt liv og som lærte doble halvstikk før han lærte å sykle. «Æ ække sikker på om du har feste», sa han forsiktig som bare en mann fra Kristiansand kan si det. (En østlending hadde nok helt mer mot «Erru heeelt ammmatør? Den båten kommer til å ligge og slå i fjæresteinene før du rekker å snu deg. Makan til dust»).

Lufta gikk ut av vestlendingen og skuldrene sank nesten hørbart flere centimeter. Helomvending tilbake til båten og i gang med diverse trapes- og linedanskunster for å komme om bord i båten, som ligger akkurat litt for langt fra land til å hoppe om bord (så litt feste må han ha hatt). Han kommer seg om bord og ikke lenge etter hører vi han roper forsiktig etter kona (som nå har et blikk som har gått fra overbærende, til medlidende og videre til «se-nå-å-bli-ferdig-med-den-båten-så-vi-kan-få-solt-og-kost-oss-snart): «Kjære, eg har gløymt nøklene på land. Kan du kastet dei hit?».( Det hadde selvsagt hjulpet på historien om nøklene hadde landet på vann, men det gjorde de faktisk ikke).

Så var det ny ti-femten minutter med bzzz tk tk tk bzzz tk tk tk, litt motor rusing, bzzz tk tk tk tk og så videre før skuta lå trygt fortøyd. Etter nye tjuefem minutter kom de tilbake og skulle hjem. Så var det på’n igjen, med kone og unger og badedyr, håndklær, bager, kjøleboks, picknikteppe og andre nødvendigheter, før vi atter hørte den velkjente lyden av bzzz tk tk tk bzzz tk tk tk bzzz tk tk tk. Imens kom den «furet værbitte» nærmest umerkelig tilbake, satte seg i båten og kjørte av gårde som vinner av «dregg-racet» med mange minutters margin.

Det er i grunnen litt artig å ligge og observere sånne ting når man er på holmetur. Eller, egentlig er det ingen andre ting å gjøre enn å observere slik ting når man er på holmetur. Man er stuck på et svaberg og vannet er garantert for kaldt til å bade i (hvis det da er fritt for «manneid»). Variasjonene over temaet uansett «dregging» er uendelige.

Du har «Admiralen», der far kommanderer alle til å forholde seg helt i ro, mens han slipper dreggen med den ene hånda, styrer med den andre, kontrollerer farten med høyre beinet (og jeg er faktisk litt usikker på hvordan han får i land fangelina). Her er kommandoene klare og det skal briljeres og se lekende lett ut.

Du har «Kast, kjerring!», som er variant av den tradisjonelle «Hopp, kjerring!», der mor har fått den viktige oppgaven å slippe dreggen på nøyaktig riktig tidspunkt. Grunnet uklare kommandoer skjer dette enten midtfjords eller nøyaktig idet baugen treffer land.

«Friskusen» er også en klassiker, hvor medbrakt og overivrig hjelper (som regel kompis, nabo, svoger e.l. som ikke har båt selv, men i hvert fall ikke skal være til bry når han først har fått lov å være med) har blitt plassert bakerst med dreggen, hvor han er minst i veien. Når kommando om å kaste dreggen kommer, er det (av uforståelige grunner) om å gjøre å kaste den så langt fra båten som mulig (skal vel i teorien rett ned?), for å vise at «her trør vi til», samtidig som han nesten mister balanse når han snubler i dreggtauet som ligger rundt beina hans.

Det er mange flere varianter også – og vi kommer nok til å få sett flere av dem. For som alle ekte sørlendinger og sjøfolk vet, trekker vannet seg tilbake utover dagen (som et resultat av flo og fjære). Noe som ikke trekker seg tilbake er Balja. Og det som for få timer siden var en fin liten «strand» er nå tørre rullestein, ispedd noen spredte tangtuster her og der – og sjøen noen meter lenger ute ...

Les også av Frode Ingebretsen:

– Har du fått ’an ut?

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Frode Ingebretsen
  3. Båt