I mitt innlegg for ei uke siden skrev jeg litt om ulykken jeg var involvert i for drøyt to år siden. Her kommer hele historien:

Jeg skulle ikke på jobb før klokka 10, så jeg startet dagen med å pusle litt i gymsalen med nytt opplegg til gruppetimen min. Jeg hadde god tid, formen var grei; sånn vanlig morgenslapp, og jeg fikk gjort det jeg skulle før jeg hoppet i bilen og dro av sted til jobb.

foto
Foto: Faksimile fra Agderposten 21. desember 2019

Jeg kjører inn i tunnelen og merker at jeg er uvel. Tenker at jeg må stoppe på utsiden.

Det neste jeg husker er spindelvev.

«Merkelig, dette stemmer ikke. Frontruta? Frontruta skal ikke se sånn ut.»

Bilen er klint opp til veggen i tunnelen i motsatt kjørebane og frontruta er splintret. En rød kommunebil tverrstopper foran meg og tre selvlysende karer hopper ut.

Døra røskes opp. «Går det bra med deg?» Den unge mannen i grønne arbeidsklær tar et overblikk.

«Jeg ringer ambulanse, ok?»

Han spør ikke. Han tar kontroll. En klippe.

Jeg siger sammen, skjønner at dette er mer enn jeg er klar over.

«Du skar forbi oss, og rett i veggen», forklarer han. «Og her kommer ambulansen.»

Det mentale kaoset og fortvilelsen er ubeskrivelig når bitene begynner å falle på plass.

Et under

Besvimt bak rattet. Dette kunne gått galt. Veldig galt.

Det er et under at jeg ikke møtte en annen bil.

Jeg hører ham avgir en klar rapport til akuttgutta, og slipper taket i den ulne virkeligheten, glir sidelengs ned i passasjersetet.

Jeg har nok med å puste, og er merkelig nok motvillig glad for at ambulansen kommer.

Liker jeg ikke at det blir så dramatisk.

Så mye oppstyr.

Vil ikke være til bry.

Og kona. Herregud. Hun kommer til å bli kjemperedd.

Svetten driver av meg. Jeg er gjennomvåt av svette fra topp til tå.

Dette kjenner jeg igjen fra tidligere episoder med «blodtrykksfall.»

De legger meg over på en båre.

«Han er klissvåt av svette».

De tar kjapt blodtrykk og masse blablabla-medisinspråk, proffe som bare det, og snakker med meg hele tiden.

Holder meg våken.

«Har du vondt noe sted?»

Klemmer på armer, overkropp. Beina. «Kjenner du dette?»

Ber om personalia. «Personnummeret ditt?»

Jeg svarer så godt jeg kan. Mener jeg er klar og tydelig.

«Jeg er uskadet. Tror jeg har hatt et blodtrykksfall. Er veldig kvalm.»

«Hadde du belte på?»

«Ja, selvsagt», svarer jeg. Tror jeg.

Mens de tre ambulansegutta undersøker meg informerer de hele tiden hva som skjer.

«Nå triller vi deg inn i bilen. Ok?»

Jeg protesterer ikke. Merker bare jeg blir superkvalm av den minste bevegelse.

«Nå kjører vi.»

«Kjør pent», mumler jeg.

Gutta ler.

Utilsiktet humor.

Så lenge jeg ligger helt dørgende stille, orker jeg prate. Litt.

«Du holdt 60 km/t og hadde beltet på, Kjell.»

«Ja, vi elbilister kjører pent, sparer på strømmen.»

Akutten

Inn på akutten. Jeg gløtter litt på øynene og ser det er stappa med folk. «Hm, det var da voldsomt.»

Senere får jeg vite at det var full alarm. «Trafikkulykke i tunnelen».

Jeg gir blaffen, lukker øynene.

Er bare usigelig glad for at jeg blir tatt hånd om.

At noen andre tar kontroll.

De måler alt som måles kan og gir meg noe som kverker kvalmen så jeg orker å åpne øynene og kan kommunisere med de rundt meg.

Alt roer seg.

Formen er bedre nå, og jeg prater med legene. Ber om en skikkelig utredning. Jeg kan jo ikke ha det sånn. Jeg må vite om det er noe jeg kan gjøre for å forebygge at det skjer igjen.

«Politiet er her. De vil gjerne snakke med deg. Er det greit?»

«Jada, klart det.»

De er hyggelige, rolige og bestemte. Spør først og fremst om det gikk bra med meg.

Sjekker førerkort, og etter en telefon til juristen spør de om jeg aksepterer at de tar det med seg. Det gjør jeg. Og skjønner hvorfor. Gjett om jeg gjør! Svarte, så galt det kunne gått.

Hjerteskjærende.

Jeg har fire barn og en kone.

Men det skjer mye, og det skjer fort. Det er ikke tid for kontemplasjon og å dvele ved noe.

Sjefen ringer. Jeg bryter henne av og forteller i raske trekk hva som har skjedd.

Hun takler både situasjonen og meg perfekt, og sier jeg bare skal holde meg der jeg er og bli frisk.

Hun er god.

Melding til kona

Og så må jeg ta den telefonen. Den jeg gruer meg til. Min kone.

Hun svarer ikke, så jeg må sende en melding før hun skulle få vite det av noen andre.

«Ingen dramatikk lenger, heldigvis, men jeg er på sykehuset etter et nytt blodtrykksfall. Det skjedde i tunnelen på vei til jobb. Det gikk bra, men jeg kjørte inn i veggen. Nå er det undersøkelser her, og bilen er fraktet bort av Viking. Elsker deg ❤️»

Etter røntgen blir jeg etter hvert rullet inn på hjerteavdelingen.

En av sykepleierne er en bekjent, og det er godt å se et kjent ansikt.

De henger på meg masse elektroder og ledninger, og jeg får vite at jeg skal utredes ytterligere i morgen.

Fruen ringer, oppskjørtet. Jeg forteller hva som har skjedd, at jeg har det bra, og ber henne bare ta det med ro. «Du kan komme med skiftetøy, bok, snus og briller".

Jeg tror (håper) hun er litt beroliget da vi legger på.

Romkameraten min er litt av en skrue med interesse for klassisk musikk, svært tydelige kroppsfunksjoner, graving i nesa og skal ikke omtales mer her.

Det får holde med å si at dobbeltrom ikke alltid er så greit.

Fruen kommer og vi får en alvorlig prat.

Det er godt å se henne.

Hun er redd, bekymret. Det er bare en måned siden det samme skjedde på vei til Rhodos. Men da heldigvis på flyet, og ikke bak rattet.

Dessuten skjedde det mye fortere denne gangen. Jeg rakk ikke reagere.

Nå må vi finne ut hva dette er for noe.

Topp pleie

Verdens beste sykepleierne pusler rundt meg. Måler blodtrykk. Tar seg tid til en prat.

Spør.

Lytter.

Så heldige vi er i dette landet!

Legen, en bekjent, kommer endelig.

En rolig og sindig voksen lege som ber meg gå gjennom det som har skjedd. Nå når det hele er litt på avstand er det vanskeligere å snakke om det, men jeg er så etterrettelig jeg kan. Beskriver det hele nøyaktig slik jeg husker det. Litt klumpete i halsen. Dette er alvorlig.

Bilen min ble parkert i dødens forgård.

Legen lytter og gir meg en mulig forklaring som er forståelig, selv for meg. «Du har i utgangspunktet lav hvilepuls, og i tillegg et pulsdropp i ny og ne. Da er det i slik at det rett og slett er for lite trøkk til at blodet når frem til hjernen og da svimer du av.»

Vi prater videre og jeg presser på. «Så hva gjør vi nå?» Han forklarer videre at mulige løsninger er pacemaker og/eller en elektronisk dings de opererer inn som registrerer når jeg har pulsdropp.

«Ja, noe må dere gjøre! Jeg kan ikke leve med dette her», sier jeg. «Det går ikke med den livssituasjonen jeg er i. Samme hva dere foreslår kommer jeg til å si ja. Bare det ikke er å «ikke gjøre noe.» «Monter det i panna på meg om det er det som skal til.»

Legen nikker, forstår.

Han er akkurat så rolig og sindig en lege skal være i en slik situasjon.

Etterpå prøver jeg å ikke tenke for mye på hele greia. Jeg får ikke gjort noe med det, annet enn å mase på en skikkelig utredning og en løsning i morgen etter alle prøvene.

Om det er medisiner, pacemaker eller noe annet som blir løsningen driter jeg i. Jeg gjør det som trengs. Hva ellers kan jeg gjøre?

Dagen etter våkner jeg tidlig, klokka 06 etter en grei natt. Det var litt vanskelig å sove ordentlig med alle ledningene tvinnet rundt kroppen, men jeg fikk da noen timer med skikkelig søvn. Etter frokost fortsetter undersøkelsene, og en ny lege tar røntgen av hjertet og konstaterer at alt er som det skal være.

Pacemaker

I samtalen etterpå er kona til stede og får gitt uttrykk for sine bekymringer. Legen forteller at saken er oversendt til sykehuset i Kristiansand som skal vurdere om det er pacemaker som er løsningen. Vi prater litt frem og tilbake om medisinen jeg tar for urolige ben, trening, kosthold, nattesøvn og andre ting som eventuelt kan være medvirkende faktorer for at jeg besvimer. Konklusjonen er vel at det er med det som med mye annet i livet.

At det er viktig med gode rutiner. Og måtehold. Ikke min sterkeste side akkurat.

Og jeg må si at jeg håper alle leger er som henne. Dyktig, omsorgsfull, lyttende og klar i talen. Vi føler oss godt ivaretatt. Virkelig!

Resten av formiddagen går med til å ringe forsikringsselskapet og småkrangle med dem. Bilen er ikke fraktet til merkeverkstedet som ligger bare en kilometer unna ulykkesstedet, men til et annet verksted to mil unna. Jeg vil at den skal håndteres der hvor den er kjøpt, splitter ny, for bare to måneder siden, men det er visst vanskelig.

Jeg orker ikke krangle mer med dem, og vi blir «enige» om at vi tar opp diskusjonen etter at bilen er taksert.

Innimellom alle telefoner og undersøkelser rekker jeg ikke annet enn å ta en etterlengtet dusj og spise.

Når legen igjen kommer smilende inn skjønner jeg at det er «gode» nyheter. «Du skal til Kristiansand. I dag. De vil ta noen undersøkelser, og i morgen får du pacemaker.»

Jeg gaper, og blir fuktig i øynene. Lettet og ør hører jeg henne fortelle om pasienttransport i kveld og hva som skal skje i morgen. Det er ikke lett å henge med akkurat nå, men jeg får det meste med meg. Tenk at dette kanskje lar seg ordne.

Lettet senker jeg skuldrene og lar følelsene slippe litt til. Litt.

Sjåføren på pasientbussen er en kompis, og jeg forteller historien enda en gang. Han tror ikke det han hører, men glad for at det ser ut til å la seg ordne. Jeg tenker at det er godt å se et sivilt ansikt. Føler jeg har vært pasient en evighet.

I Kristiansand møter jeg på akutten. De tar meg godt imot, og legger meg inn for natten. Utrolig trivelige sykepleiere med glimt i øyet. Her møter jeg en gammel venn fra Kristiansand, og vi skal på toppen av det hele dele rom. Trønder er han også, så dette er bare trivelig. Og vi er her i samme ærend.

Pacemakerkameratene.

På kvelden preppes vi for morgendagen. Vi renses i dusjen i antibakteriell spesialsåpe. Og barberes på brystet. Og legges. Sterile som to vallaker. Oventil! I hver vår seng.

I morgen skal vi steriliseres på nytt før vi trilles inn på operasjonsbordet. Hver for oss.

Under kniven

Pacemakerkameratene er enige om at natten har vært så som så. Selv ble jeg liggende og se på film på nettbrettet, men fikk da noen få timers søvn etter hvert.

Ingen tunge tanker, eller grubling om operasjonen. Bare det at jeg sov litt mye forrige natt, og da blir den neste natta litt dårlig.

På morgenen steriliseres vi igjen, klare for operasjon. Vi har vel litt å tenke på begge to og surrer med hvert vårt frem til han blir trillet inn før meg. Før jeg skal i ilden kommer kirurgen inn og gjennomgår prosedyren. Han lurer på hvordan jeg trener og jeg viser han videoer av konseptet mitt, «Kjernkraft». Han skjønner at min styrketrening er litt annerledes enn slik andre trener, og han lar meg også forstå at jeg ikke er den «typiske pacemakerpasienten». Jeg er både yngre og har mer kjøtt på kroppen.

Men alt virker helt greit og jeg forbereder meg på operasjon om et par timer.

Liker etterpå kommer den andre kirurgen inn og gjør meg usikker på om jeg i det hele tatt skal ha pacemaker. Det er ikke sikkert det er løsningen, og han vil forklare meg valgene jeg har og eventuelle konsekvenser av dem. «Med den fysikken du har, og så viktig treningen er for deg, har jeg ingen tro på at å operere inn pacemaker på vanlig måte er noen vits.»

Jeg protesterer og sier jeg uten problemer kan tilpasse øvelser og intensitet, men han bare ler.

«Ja, det tror du nok, men la meg snakke ferdig»

Han er en sympatisk og direkte kar, som etter hvert får meg til å forstå hva han er ute etter.

Jeg må velge mellom en dings som kun måler og registrerer evt. «anfall», eller at han opererer inn en pacemaker dypt innenfor brystmuskelen. Det vanlige er tett under huden.

Når jeg endelig forstår hva han mener velger jeg pacemaker som legges dypt. På den måten kan jeg trene «nesten som før» etter noen måneder. Og en pacemaker vil uansett være en ekstra trygghet for meg, siden den vil sørge for at pulsen aldri dropper under 60.

Han beskriver operasjonen i detalj og forteller at han vil «grave seg inn med pølsefingrene» (hans egne ord) gjennom muskelfibrene og legge inn batteri og ledninger langt inne under pectoralis major. Han legger, bokstavelig talt ikke fingrene imellom.

Han hilser smilende lykke til og vi forbereder oss på et mer omfattende inngrep en det som er vanlig.

Jeg er glad for at han tok diskusjonen med meg, og vil gjøre det «lille» ekstra for at jeg skal opprettholde livskvaliteten min.

Pølsefingre og kosmetikk blåser jeg i.

Når han går tenker jeg at dette er en type lege jeg liker. Han er direkte, kompetent og klokkeklar. Helt etter mitt hjerte. Jeg får beroligende medisin og er klar.

«Dig in».

I mellomtiden kommer fruen, og sitter hos meg.

Det er godt å ha henne der.

Like etterpå blir jeg trillet inn og han starter gravingen. Etter en times tid er han ferdig og med et meget ømt bryst blir jeg trillet inn på avdelingen hvor fruen venter. Operasjonen virker vellykket og jeg er litt sliten.

Nå er jeg kaffetørst og skrubbsulten. Fruen reiser hjem og jeg spiser en dobbel porsjon herlig middag.

Pacemakerkameraten min og jeg skravler noen timer, forteller viser og deler historier frem til han sovner for kvelden. Jeg blir liggende og lese litt, og reflektere over verdens underfundigheter.

Veien videre

Pacemakeren er testet, alt er på stell og legen som opererte meg er entusiastisk til at dette vil få den effekten vi er ute etter. Den fjerde dagen etter ulykken blir jeg skrevet ut og skal hjem til hverdagen.

En hverdag som har de samme forpliktelsene som før. Men likevel begynner et nytt liv.

Jeg må leve med pacemaker resten av livet, og må forberede meg på 12 måneder uten førerkort, med alt det innebærer for familieliv og jobb.

Jeg må også tenke på at jeg har en familie som har vært redde og forberedt på det verste. De må også trygges fremover.

Jeg er flink til å systematisere trening, og nå må jeg systematisere resten av dagene mine like grundig.

Jeg kommer til å sette meg selv under administrasjon.

Og så må jeg kjøpe piggdekk til sykkelen.

Helsevesenet i Norge er intet mindre enn fantastisk. Jeg har blitt møtt med respekt og profesjonalitet fra første til siste sekund. De har hatt tid til meg, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fortalt om ulykken til sykepleiere og leger som tar seg tid.

Tid til omtanke.

Tid til å lytte.

Tid til meg.