Psykisk helse må prioriteres mye sterkere!

Mobberne fikk meg til å mobbe meg selv.

Publisert: Publisert:

Psykisk helse kan aldri bli en for stor prioritet, men det er lite som skal til før den blir en for liten prioritet, skriver Andine Løvdal (17) fra Iveland. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Andine Løvdal

På skolen opplevde jeg mye mobbing. Det skjedde både på sosiale medier, fysisk og psykisk. Jeg skammer meg over å si at ungdomstida min har vært vanskelig, uten å helt vite hvorfor jeg føler på det som en skam.

Vi lever i et land som skal være fantastisk og bo i, og jeg må si at jeg er glad for å bo i et fritt land, med retten til å bestemme selv – og det at vi er frie. Jeg klarer likevel ikke å fatte hvorfor ikke psykiatrien og psykisk helse er noe som blir prioritert enda mer. Vi vet at det hvert år er ca. 600 mennesker som velger døden i stedet for livet i Norge, og antall selvmordsforsøk er skremmende mye høyere.

Psykisk uhelse er noe veldig mange vet at jeg brenner for, og spesielt for ungdom eller unge voksne. Jeg fikk selv problemer med min psykiske helse på barneskolen, fordi jeg opplevde mye mobbing i oppveksten. Det er noe som preger meg den dag i dag.

Mobbing er noe som har endret meg til å bli det mennesket jeg er i dag, både på godt og vondt. Jeg har selv tatt mange dårlig valg oppigjennom, ting jeg ikke er stolt av, og ting som jeg nå godtar, fordi jeg skjønner hvorfor jeg gjorde det.

Mobbingen jeg opplevde krevde mye av familien min og jeg. Jeg prater ikke særlig mye om det, fordi jeg alltid har villet framstå med en fin og god fasade. Jeg brydde meg ikke hva andre tenkte eller sa om meg, før jeg ble mobbet. Jeg var mer guttete da. Jeg var jenta som spilte Fifa, jenta som kledde seg guttete – og generelt var mer opptatt av gutteting.

Mens mobbingen foregikk, var det et stort kaos inni meg. Jeg pleide å kikke inn i speilet, og tenkte at ordene «foreldrene dine elsker deg ikke», og «gå og dø», var akkurat det jeg fortjente. Det verste var ikke etter hvert mobbingen, men mobbingen jeg gjorde mot meg selv.

Jeg tenkte at det å ha livets rett ikke var min rett, og at personen som plagde meg var den som fortalte meg sannheten. Jeg begynte å tenke at mine foreldre ikke elsket meg, at jeg var stygg – og jeg begynte å hate meg selv, slik som hateren hatet på meg. Jeg mistet meg selv.

Da jeg begynte i sjuende klasse, begynte jeg å prate med noen. Hun var min samtaleterapeut i fire år, før jeg ble overført til en annen tjeneste. Jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner på en klump i magen, bare av å skrive det.

Mobbingen er ikke det eneste som har preget meg, eller bidratt til å gi meg en psykisk uhelse i oppveksten, men det har vært en stor del – fordi det er det jeg husker på som min oppvekst. Jeg har hatt vanskeligheter med å se det positive i ting som var før, og jeg ser ofte mørkt på framtida, selv om jeg vet, som psykologen min en gang sa; «det er mulig å finne mening i et endret liv, det er et stykke arbeid, men det er mulig!»

Psykisk helse handler ikke bare om å fortelle hva man sliter med, eller diagnoser som man har. Det handler om at vi også trenger handling. Vi kan prate om psyken vår til vi spyr, men det vil ikke hjelpe om den psykiske helsehjelpen vår ikke blir en større prioritet i samfunnet. Det hjelper ikke at vi må vente i seks uker for å få tilbud hos abup, dps eller en samtale hos psykolog.

Jeg har lest flere artikler om mennesker som valgte å avslutte livet sitt, kun dager før de skulle til samtale. Det sier seg selv at det tilbudet vi har nå ikke er godt nok. Det er bra, men det er ikke godt nok.

Vi trenger ikke bare ord. Vi trenger handling. Psykisk helse kan aldri bli en for stor prioritet, men det er lite som skal til før den blir en for liten prioritet.

Dette innlegget ble først publisert her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Mobbing
  2. Blogg