Å lytte er en kunst

Hun er kanskje herskerinne, men jeg hersker ute. Bak boden.

Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

De aller fleste husholdninger har et temmelig avklart forhold til rollefordelingen i huset. Hjemme hos oss er det i hvert fall ingen konkurranse om hvem som har full kontroll på alt som skjer, og det er her alle muligheter for konflikt oppstår, for det betyr at jeg (vi menn) må følge med. Lytte.

Men altså, jeg behøver ikke bli fortalt at bilen må vaskes, plena må klippes, og slike ting. Det fikser jeg. Det er til og med ofte lommer med verdifull egentid, for med øreplugger fulle av musikk og støvsuger- eller gressklipperbråk ved siden av, er man temmelig uforstyrrelig fredet.

Hun er kanskje herskerinne, men ute hersker jeg – i hvert fall bak boden i bakerst i hagen hvor jeg har uteverkstedet mitt.

Så når man tror at helgen er «taima og tilrettelagt», oppdager man fort at det er sjeldent mine egne helgeplaner sammenfaller med konas. Forskjellen er at min bedre 3/4 planlegger for helgen hun også. Hun planlegger imidlertid for «oss» – altså hva mannen skal gjøre også.

Men rett skal være rett. Det er hun som har oversikten, og konfliktene oppstår fordi vi mannfolk ikke følger med. Vi svever rundt i den villfarelse at helgene skal disponeres etter eget hode, og glemmer helt det der med makt- og rollefordelingen.

Og her ligger problemet. For normalt scorer vi ikke vi mannfolk særlig høyt på det der med lytting.

Nei, nederst på resultatlista troner vi. Totalt uten motstand. Ingen under og ingen ved siden.

Det hender jeg prøver meg på et «Hva (HÆ)?», men det betyr jo at jeg ikke har fått med meg det som har blitt sagt, så det lønner seg ikke alltid.

Men de gangene jeg gjør det (sier «Hva»), oppdager jeg at det øyeblikket det gjentas så hadde jeg jo fått det med meg likevel. Så vi hører etter. Vi vet det bare ikke selv, alltid. Det fester seg liksom ikke. Det filtreres bort som støy, men akkurat som «cookies» så setter det igjen noen spor som gjør at det går lettere å finne tilbake når man skal dit en gang til.

Og så er det forskjell på gutter og jenter. Sønnen i huset hører ikke etter og/eller glemmer like fort som det er sagt. Å rydde for eksempel, betyr i beste fall å flytte på ting. Og når vi gutta sier «ja da – skal ta det snart», så betyr det aldri. Fordi vi har glemt det allerede i det vi sa «snart».

Og vi kan bare prøve oss med å si at «det skal ligge der, for jeg skal bruke det snart»….

Men jenter (koner) får med seg alt som blir sagt, enten det hviskes eller ropes, og de har ofte en overvekt av pliktfølelse i seg som vi gutta ikke har. Og de (koner) kan med den største selvfølge la ting ligge – fritatt fra gjeldende regler (som de selv har funnet på). For de «skal bruke det snart».

Jeg har tre døtre og alle svinger opp og rydder i vei. Den eldste har ryddemani og er det skikkeligste mennesket jeg vet om. Hun er en mester, og når hun er på besøk leker hun med småsøsknene, legger sammen klær og fører adekvate samtaler med oss alle sammen. Samtidig.

Men hun yngste har nå sine svin på skogen, for badet er liksom hennes private domene og der flyter det. Og alt hun har liggende rundt omkring skal «brukes snart». Men hun er blitt helt sjef på baking og enkle middager, og plutselig kan hun legge sammen tøy, svinge opp og shine begge badene.

Den tredje av de tre svinger forresten godt opp hun også etter hvert. Men det er vel helst med samboeren. Hun er like lur som meg, for hun har skjønt at å rydde er pyton. Derfor smårydder vi hele tiden.

Men det var det med oss menn og lytting ... Svigerfar har en utmerket strategi. Han lytter tilsynelatende interessert, og så sier han «Ja, passer best der». Og han slipper unna med det også.

Men er det nå i det store og hele så galt? Er alt verdt å få med seg? Er alt verdt å lytte på? Vi stuter er utsatt for en flom av informasjon vi må forholde oss til. Det er som en myggsverm i øret som konstant forteller oss hva vi MÅ gjøre. Hva vi BURDE ha gjort. Eller hva vi har UNNLATT å gjøre.

Sånn er det overalt. Bortsett fra når jeg er sammen med kameratene mine. Da er det ingen misforståelser, forventninger, subtil kommunikasjon eller sure miner.

Men altså. Når sant skal sies så vet jeg fint lite om hvor noe som helst er huset. Jeg har bra kontroll på verktøyboden og ... Ja, det er visst bare den, og det er derfor barna kun spør oss fedre om en ting. «Pappa, Hvor er Mamma?». For det er jo sant at vi ikke får så mye med oss, men det vi får med oss gjør vi best i å holde for oss selv. For viser du at du har fått med deg ettellerannet, så bør det helst føre til noe.

Så, jo da, man lærer seg fort strategier for overlevelse, og sånn sett så har vi menn et filter som alle (koner) bare kan være misunnelig på.

Og så har vi jo et velkjent (for noen) triks. Vi har jo skjønt at vi har det best når vi får det siste ordet: «Ja, kjære».

For det passet best der.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan
  2. Blogg