Da jeg besvimte bak rattet en novemberdag i 2019, hadde jeg ingen problemer med å godta at de to megahøflige (nei, det er ikke ironisk ment) politimennene beslagla førerkortet midlertidig da de besøkte meg på legevakta.

Det var både rett og rimelig.

Uten førerkort fortsatte ferden videre inn i det hospitale systemet Jeg ble tatt hånd om etter alle kunstens regler, og etter en fantastisk mottagelse og behandling (nei, heller ikke ironisk ment) på sykehusene i Arendal og Kristiansand ble jeg skrevet ut etter få dager med pacemaker innabords, noen erfaringer rikere og så frem («litt» ironi her, kanskje…) til 12 måneder uten førerkort.

Første søknad

Etter et par uker hjemme med skriverier og rehab diskuterte min fantastiske fastlege (nei, heller ikke ironi) og jeg om det skulle være mulig å søke om å få lappen tilbake etter seks måneder.

Legen ment det var verdt et forsøk og sendte inn en søknad med sin vurdering av pasienten.

Det gikk ikke mange dager før fylkeslegen tok fatt i saken og i et brev med kopi til meg avkrevde et svar fra sykehuset i Krsand om hvorfor jeg måtte vente 51 uker lengre enn andre pacemakerpasienter på å få førerkortet tilbake.

Jeg øynet selvsagt et håp, og sammen med fylkeslegen verket og ventet jeg på et svar jeg også,. For livet uten førerkort er mildt sagt upraktisk med to aktive barn og en smule fritidsaktiviteter selv også.

Tiden gikk og jeg hørte ingenting. Hverken fra Fylkeslegen eller Kristiansand, så jeg ringte til den legen som brevet var adressert til.

Nå er ikke jeg så veldig glad å snakke i telefonen, men det er jo ikke farlig når man møter så mange hyggelige mennesker i løpet av en telefonsamtale. For jeg ble satt over til diverse avdelinger og sykepleiere og ble stadig ledet tilbake til sentralbordet.

Men hun legen fikk jeg ikke tak i.

Jeg er ikke rådvill, så jeg ringte fylkeslegen for å høre hva jeg kunne bidra med (Les: Hvem jeg skulle mase på). Fylkeslegen var da hyggelig nok, og sa at det var sikkert en stakkars turnuslege som var satt til å skrive epikrisen, så hun ville nok ikke si noe om det vi ville ha svar på.

Neivel?

«Hva nå da», spurte jeg?

«Nei…det er bare å vente», var svaret.

Jahaja. Godt jeg er en tålmodig sakmodig sjel (Nei, det er han ikke, fruens anm.), tenkte jeg, så jeg tok en prat med en legevenn som lovte å ta noen telefoner.

Pang. Smakk.

Dagen etter svarte endelig selveste kirurgen som opererte meg. Han anså også at 12 måneder var urimelig lenge, men mente at man, gitt sakens natur, måtte vente til jeg skulle på kontroll etter 3 måneder før de kunne konkludere om inngrepet (pacemakeren) ville ta hånd om årsaken til at jeg besvimte.

Dette kunne jeg forholde meg til, og siden jeg etter hvert var tilbake både på jobb og i knallform, så jeg frem til å få lappen tilbake.

Alle mine egne observasjoner fortalte meg også at alt var på stell. Tipp topp, tommel opp. Dette blir bra.

Driving license, come to Papa.

3-månederskontrollen

Jeg troppet opp ganske nøyaktig på tiden, og møtte en hyggelig sykepleier og to like hyggelige leger.

Jeg ble elektrodefisert over hele overkroppen og de leste og målte, trigget pacemakeren og målte igjen.

Hm, ja, kremt, alt er fint, greit, ok. Pacemakeren hadde hatt 20 prosent innslag, og alt var på stell.

«YES», gliste jeg. Glad over at mine egne erfaringer og observasjoner var i samsvar med kontrollen.

«Ja, hvor er førerkortet», strålte jeg og strakk ut hånda, ventet på å få en bekreftelse på at det bare var en formalitet unna.

Neeei… du… må vente litt, for det er noen nye rutiner, men dette går bra. Jeg ringer deg innen en time».

Ok. Jeg formelig svevet ut av sykehuset og danset med energiske skritt hjemover.

På veien ringte jeg Tommy og ba ham se etter bil til meg. Limit 30.000 kroner. Og Tommy er en handlingens mann, så allerede mens vi la, på var han på finn.no.

Jeg var (om mulig) i enda bedre humør og feiret meg selv med en lunch på veien hjem. Biffsnadder på «Gørrgo’ Mat», og en Cola Zero. Konge!

Blid og høytidsstemt koste jeg meg med utskeielsen, og surfet rundt på finn jeg også, mens jeg så meg triumferende rundt: Her sitter «Mannen med Lappen».

Nedtur

Som lovet ringte legen innen en time.

«Du… Beklager, men kirurgen og sjefsoverlegen i Kristiansand ville ikke konkludere før etter neste kontroll i mai.»

«Hvafforno’ ? De sa jo i brevet at på denne kontrollen skulle de kunne konkludere om operasjonen var vellykket, og alt var jo greit», sa jeg. Temmelig … eksplosivt forbanna.

Legen hadde forberedt seg godt og satt med selvsamme brev foran seg, og stotret frem at så enkelt var det jo ikke.

«Ja, men du sa jo alt var i orden», lynte jeg fra min ende av telefonen.

«Jeg tør ikke overprøve Sjefsoverlegen», pep det i andre enden. «Skulle det skje noe er det jeg som blir sittende med dette i fanget».

Jeg er jo en meget fornuftig mann (det er han ikke, fruens anm), sa takk og savnet den gamle hjemmetelefonen hvor en kunne smelle på røret. Det har liksom ikke samme effekt med en rød knapp på smarttelefonen.

Så da måtte jeg ringe Tommy igjen, som i løpet av spisetiden hadde sendt meg link til flere aktuelle biler som vi kunne se på, hadde holdt av en bil og var på vei til en til. Tommy er verdens beste venn og var forbannet på mine vegne, og selvfølgelig irritert over at han hadde brukt mye tid på ... ingenting.

Hjem igjen

Så det var bare å rusle hjem og hoppe i treningstøyet. Godt det var tidlig på ettermiddagen og at gymmet var tomt. Jeg er jo som nevnt en tålmodig (det er han ikke, fruens anm) mann, men selv jeg har grenser.

Da sykkelen i tillegg punga på fredagen, begynte min legendariske tålmodighet (det har han ikke, fruens anm) å bli tynnslitt. Da hadde jeg lappet to hull, og slangen fremdeles ikke var tett fordi ventilen hadde løsna fra gummien mens jeg holdt på, var begeret fullt.

For jeg kom meg jo ikke på Biltema i en fart for å kjøpe ny slange uten bil.

Etter en «begivenhetsrik» høst med ulykke, pacemaker, rehab, haiking med venner og tre måneder i passasjersetet var dette dråpen som fikk begeret til å renne over.

Jeg gikk litt i kjelleren da.

Mannevond

Jeg er ganske jevn i humøret (det er han ikke, fruens anm), men det ble noen dystre dager, og da jeg fikk brev fra politiet på mandag er jeg glad jeg satt alene uten det som ville blitt «collateral damage» rundt meg. Der stod det ganske enkelt og på forståelig byråkratisk at de ville beslaglegge førerkortet for godt hvis jeg ikke fremla en «Helseattest» fra fastlegen innen én måned.

Temmelig rødglødende trev jeg telefonen og ringte politistasjonen i Kristiansand, for det er der førerkortavdelingen ligger.

«Beklager, de stenger telefonene klokken 11. Hver dag».

«Du tuller med meg nå»?

«Nei, dessverre, de har telefontid mellom 09 og 11.

Jaja, om ikke annet så kom jeg meg i hvertfall opp av kjelleren.

Klokka 09.01 dagen ringte jeg på nytt. Jeg fikk ikke tak den saksbehandleren som stod i brevet, men en mannlig sørlending med myndig stemme dukket opp i andre enden etter mange ring.

Jeg presenterte meg og mitt ærende og lurte på hva dette skulle bety? Helseattest?

«Snakker dere ikke sammen», spurte jeg. «Jeg har jo akkurat vært på kontroll og skal på en ny om tre måneder?»

«Nei», kunne han bekrefte, litt surt. «Det er ingen naturlig kommunikasjon på dette med sykehuset.»

«Nå må du høre på meg», sa jeg, og hentet uten blygsel frem den gamle offiseren i meg (det gjør han hele tiden, fruens anm). «Jeg er ikke kjent med dette systemet, heldigvis, og skjønner ikke en dritt av dette her. Sykehuset sier en ting, og dere noe annet? Hvordan mener dere jeg skal forholde meg til dette»?

Han måtte le, han sørlendingen, og forklarte meg at forvaltningen var nå en gang slik, og bare jeg viste brevet mitt til fastlegen og fikk en helseattest ville det nok ordne seg med førerkortet. Men jeg måtte levere helseattesten personlig på politistasjonen.

«Hvor bor du hen, forresten?»

«Jeg bor i Arendal, og du mener da vel ikke at jeg skal levere attesten i Kristiansand personlig? Og politistasjonen her ligger på Stoa, og jeg kommer meg ikke dit uten bil».

Han måtte le igjen, og sa at selv om det egentlig ikke var lov, så kunne jeg få lov til å scanne den og sende til….

«Javel, og takk skal du ha, og først nå forstår jeg ingenting» – tenkte jeg, takket pent og la på.

Glimt av håp. Igjen.

Jeg fikk time samme formiddag hos legen, og satte i marsj over øya i god tid. På veien møtte jeg en legekompis som kjørte meg dit, og han fikk hele historien i en fart. Han ristet godt på sine svarte halvgreske lokker av hele greia, men tilbød seg å transportere meg hvor det skulle være hvis det skulle være noe.

Fastlegen min er en bra fyr. Han er kjapp i vendingen og kjenner meg godt etter 20 år.

«Dette fikser vi, se nå bare her».

Taste taste, Enter og Ctrl-P. «Se her. Denne leverer du. Nå burde det ikke ta lang tid før du har lappen.

Vi fikk selvsagt en liten (30 minutter) treningsprat, og jeg fikk scannet helseattesten til min e-post før jeg gikk. På veien ut videresendte jeg attesten til politiet og tenkte at nå må vel ettellerannet gå min vei. Litt oppe i gata ringte jeg til legekompisen med bilen, for jeg kom i tanke om at hvis jeg i tillegg leverte attesten på politistasjonen på Stoa, kunne det vel ikke gå galt.

Som sagt så gjort, og han møtte meg rett nedi gata og kjørte meg villig dit jeg skulle.

Inne på politistasjonen slapp jeg raskt inn i luka og leverte fra meg attesten. Hun var blid og hyggelig nok, hun damen i luken, men kunne ikke gi meg førerkortet tilbake hun heller da jeg spørrende (forlangende…) strekte frem hånden.

«Nei, nå må jeg scanne det og sende det til Kristiansand, for det er der førerkortavdelingen ligger», sa hun mens hun satt og så blid og avventende på meg.

«Javel. Men hva venter du på?», spurte jeg.

Damen skvatt smånervøst i været, rettet på papirbunken, og jeg gikk ikke derfra før jeg var sikker på at hun hadde satt i marsj mot scanneren.

Vel hjemme, sånn passe full av håp og adrenalin ventet en e-post fra politiet. Jeg gned meg i hendene og åpnet outlook med en soleklar forventning om at nå lå bekreftelsen klar.

«Hei. Det må det være en bekreftelse fra din fastlege at han har lest vårt brev. Veldig greit  hvis du har mulighet til å skanne dette og oversende de i .pdf-format. Mvh XX»

«Svarte», raste jeg for meg selv og videresendte hele den forbistrede e-posten til legekontoret.

«Vi skal varsle legen med en gang» svarte de.

Dagen etter ringte legen (Ja, det er sant) klokka 09 og lurte på hva dette var for noe vissvass. Jeg forklarte og han sukket oppgitt at han skulle ringe politiet og ordne opp i det hele.

Like etterpå tikket det inn en sms: «Hei! Da har jeg bekreftet at brevet er lest og politiet er fornøyd og går videre med saken.»

Ok.

Nå var det bare å vente, men jeg liker å presse på så mye det går an, og svarte på e-posten fra politiet.

Hei. Hva skjer nå videre? Som 4-barnsfar er jeg veldig opptatt av å få førerkortet tilbake  så fort som fy

Hei. Saken blir nå lagt til jurist for vurdering og du vil deretter få svar pr. brev fra oss. Mvh XX førerkortkontoret

Jeg svarte tvert: Brev? Brev…? Går det ikke an å gjøre det litt fortere? Jeg har jo både digipost, mail og telefon.

Den e-posten fikk jeg aldri svar på.

Dagene gikk og jeg ventet på «brev» (Hvem i huleste sender brev nå tildags?), men postkassa var like tom som førerkortlommen i telefonetuiet.

Alt har en ende

Man kommer i en liten skvis og må vurdere hva som er lurt:  Å mase eller sitte stille i båten.

Jeg ventet så lenge jeg maktet (og det er ikke lenge, fruens anm), før jeg ringte på fredagen. Da fikk jeg vite av den blide damen på sentralbordet at førerkortavdelingen er stengt for publikumshenvendelser hver fredag.

«Ja, det er dere jo selvsagt», tenkte jeg og trykket forsiktig på den røde knappen på telefonen, innstilt på at førerkortet kanskje kommer med brevdue, røyksignaler eller Ponniekspressen en gang på denne siden av jul.

Det var mange telefoner den dagen på jobb, og så, like før arbeidsdagens slutt så jeg at det var politiet som ringte. Han jeg snakket med akkurat da ble litt bryskt klippet av (ja, det er typisk han, fruens anm)  til fordel for lovens lange arm.

«Hei, det e fra polletiet, førekortavdelinga i Krisstiansand», sa en blid Trønderdame i andre enden.

«Du», smilte jeg tilbake, «Nå hører jeg du har gode nyheter til meg, for du er så blid i stemmen.

«Ja, æ kan fortæl dæ at no får du førerkortet tebake. Æ syns det va bæst å ring dæ, for du ha jo sendt oss … «nån» e-påsta…. Det vil ta nån daga te før du får førerkortet i påst’n, men du kan akktiver det ellektronisk no med en gang. Har du lasta ner den æppen?»

«Å, ja det skal jeg love deg», svarte jeg og sjekket den med det samme.

Og under over alle undere. Denne gangen fikk jeg åpnet den, og førerkortet lå der og skinte foran meg på telefonen.

Damen fikk verbale blomster, en diger bukett, og vi la på med ønsker om en fin vinterferie.

Bægge toan.

Og der satt jeg. Med førerkort. Endelig.

Epilog

Jeg ringte øyeblikkelig til Tommy og min Frue (Ja, i den rekkefølgen), og dagen etter kjøpte Tommy og jeg en nydelig Golf 4-matic for nøyaktig 30.000 kroner.