Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

Oppgjørets time

Jeg sa det så kjekt her tidligere i sommer: «Nå skeier vi ut dere. Så bare kos deg. Det skal i hvert fall jeg. Både med mat og aktivitet. Og skulle jeg veie 90 kilo i stedet for 88 når ferien er over, så blåser jeg i det.»

For en sommer det har vært! Helt suveren. Lange fine dager, mye sol, godt badevann, hyggelige feriegjester og fine rusleturer i pittoreske omgivelser.

Og mye mat. Samt mye annet som man kan putte i munnen som strengt tatt ikke kan kalles mat. Du og du som jeg har kost meg. Men rett skal være rett. Det har vært mye aktivitet også. Jeg har syklet litt rundt, laget noen buer, puslet rundt vogna, trent litt, skutt mye, og truffet mange nye bekjentskaper.

Kort oppsummert er det absolutt ingenting å klage på. Men nå er ferien ugjenkallelig over, og her sitter jeg. Full av gode ferieminner og noen kilo tyngre. For det gikk jo akkurat som jeg visste det skulle. Planer er lette å legge, og det ble mye kos – akkurat som planlagt. Men så var det planen(e) som ble lagt for «etter-ferien» da ...

Fra en av mange fine rusleturer i pittoreske sommeromgivelser. Foto: Hugin

Badevekten er nådeløst ærlig, og nå sitter jeg her og blåser ikke i de ekstra kiloene lenger. Jeg kan ikke angre – det er både bortkastet og stakkarslig. Jeg vet akkurat hva som skal til. Og det er litt vanskelig. De kiloene sitter like mye mellom øra som de sitter rundt livet, for i løpet av noen få fine ferieuker rekker man å etablere nye vaner.

Akkurat som det tar mange sykkelturer til jobb for å bli syklist, men bare en dag å bli bilist, så tok det ikke mange dagene å annektere feriekostholdet inn i systemet (det begynte vel egentlig uka før ferien allerede). Så her sitter jeg med hodet på jobb og en kropp som fremdeles insisterer på å være i feriemodus. Treningsopplegget er klart (det laget jeg før sommeren for å være sikker), joggeskoene er nyvasket og kjøleskapet er så ribbet for godsaker at det er ekko inni der. Og motivasjonen er god.

Men så var det å gjøre det, da.

Foto: Hugin

På jobb her forleden snakket vi om syn. Bent Sigmund og jeg har billigbriller liggende overalt, men Jonas kan ikke ha det, fordi han har noe han kalte «indre skjeling». Ja, akkurat tenkte jeg. Det er sånn jeg har det når ferien er slutt. Fornuften og alle ytre omgivelser forteller meg at ferien er over, men med et indre som er i limbo, eller i krig, med realitetene er det total ubalanse mellom kunnskap, vilje og gjennomføringsevne. Dårlig syn kan være så mangt, og her snakker vi om mangel på indre gangsyn og orienteringsevne.

Men bevare meg vel. Det er forskjell på folk. Noen (kanskje de fleste?) blåser i de ekstra kiloene og lever fint med at buksa som passet i våres er blitt litt trang. Problemet er at dette skjer jo gjennom hele året. Jeg for min del kjenner meg selv så godt at jeg vet at det samme forfallet skjer i høstferien, juleferien, vinterferien, og påskeferien. Og så er det neste sommer igjen ... Julekakene fra sist jul rakk fint å forene seg med påskemarsipanen, før jeg endelig tok meg skikkelig i nakken i våres og med et nødskrik rakk sommerferien i en vektklasse jeg kunne leve med.

Jeg innrømmer glatt at jeg er forfengelig. Derfor trener jeg. Og er ellers så aktiv jeg klarer. Det har noen bieffekter som er verdt å få med seg. For eksempel god helse. Jeg trener ikke for å bli yngre, men for å bli gammel.

Så nå er det bare å bite i det sure eplet jeg selv la på tallerkenen foran meg i juli og gjøre det som trengs. Det er såre enkelt.

* Være aktiv/trene

* Kutte ut sukker i det daglige

Jeg er min egen trener, og klok av skade så vet jeg at jeg må legge til rette for meg selv. Jeg har noen lure løsninger som jeg vet fungerer:

* Være aktiv i det daglige/hverdagsaktiviteten

* En treningsvenn, Palla. For en treningsvenn er god å ha. Da svikter jeg ikke bare meg selv når bekvemmelighet, latskapen, og den indre skjelingen tar dårlige avgjørelser for meg

* Ikke ha godter og snacks i hus

* Lage skikkelig mat

Og det er enkelt. Selv om det er tungt. Treningssenteret fremstår som Dantes inferno, men trene skal jeg.

For helsas skyld, selvsagt.

Les flere innlegg av Kjell Moan her