Det er viktig å ha noen å se opp til, noen å lære av. Ha forbilder. Det kan være så mangt og mange, for vi er jo forskjellige. Når du velger et godt forbilde, behøver ikke målet ditt være å bli nøyaktig lik den personen. Et forbilde er en som inspirerer og påvirker deg.

I noen lykkelige år er vi foreldre forbilder for våre barn, men det har en utrolig tendens til å snu seg i tenårene, pent beskrevet av Halvdan Sivertsen, som sier noe sånt som at «den eneste som kanskje, muligens er dummere enn mor, er far». Heldigvis endrer det seg igjen når barna blir voksne, men den gamle heltestatusen kommer aldri helt tilbake. Mine forbilder gjenspeiler mine interesser og slik jeg selv ønsker å fremstå og/eller utføre det jeg driver med. Som trener bør man helst oppføre seg forbilledlig, og unngå «gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør».

For min del har jeg forbilder for både det ene og det andre. For eksempel Knuts integritet, Geir Fredriks direkte og ærlige måte å snakke på, Palla som tålmodig låner meg et øre når jeg trenger det, Tommys humør og rettferdighetssans, for å nevne noe(n). Ja, og så selvfølgelig min bedre ¾’s nådeløse og trygge oversikt over familiens gjøren og laden. Dette er egenskaper jeg setter pris på og som jeg helt sikkert kunne forbedret meg på.

Men det er forskjell på forbilder, idoler og helter. Et forbilde er en inspirator som besitter verdier en kan lære av. Et idol er et gudebilde, eller et menneske som noen (særlig ungdom) forguder eller beundrer høyt, for eksempel film- eller popstjerner (fremmedord.no )

Helter stiller imidlertid i en annen klasse. I en annen liga. En helt, eller heltinne, er en uredd og tapper person som utfører, har utført store bedrifter i en edel saks tjeneste (Det norske akademis ordbok). Fra gammelt av var heltene stolte, kloke, handlekraftige, snarrådige krigere med utrolige krefter som utførte overmenneskelige dåder som for eksempel franskmannen Roland, spanjolen El Cid, og grekeren Akilles. Heltene fra norrøn tid hadde stort sett de samme egenskapene, men hadde ofte i tillegg karaktertrekk av den mindre sympatiske sorten, som et voldsomt temperament som gikk over styr (de lot seg ikke pille på nesen).

Hva så med dagens helter? Vi går tilbake til definisjonen; uredd, tapper, har utført store bedrifter i en edel saks tjeneste. I moderne tid skal det nok mye til for å oppnå heltestatus, men finnes det noen som kan matche disse egenskapene i dag? Hva med hverdagsheltene? De som i det stille utfører heltedåder.

Mine helter er de frivillige i Røde Kors Hjelpekorps. Hjelpekorpsene.

Og jeg kjenner mange av dem. Fine folk som Elisabeth, Tore Johan, Aleksander, Karina og mange fler. Vanlige folk, med vanlige jobber. Barnehageansatte, kassadamer, sykepleiere, maskinkjørere, selgere, helsearbeidere, kontorrotter som meg, for å nevne noe.

Når alarmen går, kaster de alt de har i hendene og rykker ut. Frivillig. For deg og meg. I all slags vær og vind. Sekken står alltid pakket og klar for å kunne rykke ut når alarmen går. De lister seg ut midt på natten for å ikke vekke familien, og på fremmøtestedet blir de satt i lag og sendt ut i teig.

Hjelpekorpsene er ute i all slags vær og terreng. Kjemper seg frem for å finne den savnede. Det er egne spesialgrupper for vannredning, ekstremt krevende terreng, skred. Spesialister på det krevende norske terrenget. Og de vet heller ikke hva som møter dem «der ute». Oppdragene er forskjellige, og mange er skjellsettende. Som regel finner man den savnede, men ikke alltid. Da rykker man ut igjen og aksjoner kan foregå over flere dager og være en voldsom påkjenning for letemannskapene. Drivkraften er at man redder liv. Hvert år hjelper hjelpekorpsene over 1000 mennesker som har gått seg bort eller skadet seg på tur.

Dette er dagens helter for meg. Og mine helter er superhelter. De som frivillig, uten å få betalt ei krone, ofrer tid, og risikerer liv og helse. For deg og meg.

Og hvor heldig er vel ikke jeg som får jobbe for dem.

foto
Foto: International Federation of Red Cross and Red Crescent Societies