Jeg lager buer. Buer, ikke boder som enkelte tror: Åh … lager du buer …(forvirret)? Eeeehhh …. Å store da? Å mange kvaddrat e di på? Nå har det skjedd så mange ganger at jeg smeller til med en gang: Altså pil-og-bue-buer. Forvirringen blir ikke alltid mindre for det. For det er en smal nisje. De fleste lyser likevel opp, og har gjerne noen minner om en bestefar som laget buer av bresk eller at de spikket selv som barn. Men det er ikke mange jeg møter som gjør det samme i voksen alder.
Derfor er det greit å være med i forskjellige fora og grupper på for eksempel Facebook. Norske, amerikanske, engelske, ja sikkert andre språk også, men de kan jeg ikke. Disse gruppene er stort sett for nerder som meg eller nybegynnere (meg det også, for det er alltid noe å lære) som vil ha tips. Medlemmene er stort sett hyggelige og jeg er imponert over den hjelpen man kan få når man lurer på noe. Ikke for det; – det er alltid noen blindgjengere som enten hoverer eller er ute etter å fortelle deg hvor kleint det er det du viser fram. Heldigvis er den indre justisen i gruppene ofte slik at de får så hatten passer selv.
Jeg fikk selv en kommentar her om dagen da jeg la ut et bilde av en nylaget bue. Den var skeiv og krokete fra naturens side, buen altså, og det hjalp ikke hvor mye jeg steamet den.
Men jeg gjorde den nå ferdig, fikk tommel opp fra mange, og noen hjelpsomme kommentarer som denne fra Pete: «You could fire-harden it on the hinge maybe? (buemakerspråk – jeg vet det).
«Doomed!» Kommenterte Eric. Og ja da. Jeg vet da godt at den ikke ble «perfekt, sånn etter boka, men buer er som folk. Vi har noen ujevnheter og skeivheter de fleste av oss. Uansett gjorde jeg den ferdig, og den ble som den ble. Så lenge den skyter bra, får den se ut som den vil når jeg har gjort det jeg kan. «Thank you, Friend», svarte jeg (ironisk). Og Eric er ikke mindre mann enn beklaget dagen etter. Men poenget hans var at buen ikke bøyde perfekt. Og det har han helt rett i, for den «bulen» i selve treverket gjør at buen ikke bøyer seg likt på begge sider. Men skyter buen dårlig? Nei, den går rett og fint som bare det, og har et distinkt særpreg.
En annen engelsk «bue-kollega (bowyer), Steve, kan ikke fatte at jeg ikke «gjør buene ferdig». Engelskmannen ringte meg til og med på facetime og «måtte bare» fortelle meg hvordan han lagde sine perfekte buer. Under samtalen rant det inn bilder og videoer av buer, glatte, blanke – møbelfine buer (og bilder av premiene hans. Mange bilder).
Slike buer lager ikke jeg. Steves buer er fine, bevare meg vel, men jålete etter min smak. Jeg liker mine når de ser ut som de er tatt rett ut av skogen, gjerne med litt knotter og kvist. Å «få til» en slik bue er vanskeligere og en mye større tilfredsstillelse for meg enn å pusse og lakke til du kan speile deg i den. «Vikingbue», kaller mange det. Jeg pusser buene forsiktig, sørger for at de bøyer likt på begge sider, og setter inn med ett lag vanlig treolje. Vel vel, «Buemaker av Guds nåde», Steve, brukte 30 minutter på å forherlige seg selv, slakte meg og tilby seg å være min mentor. Min gode venn, historiker og buemaker Dag gikk av skaftet da jeg fortalte hele historien. «Ja, det er typisk han. Han har lagt seg ut med de fleste i miljøet. Eier ikke respekt for at andre lager buer som ikke ser ut som hans. For en narsissist!»
Sånn er det på mange områder i livet, tenker jeg. På treningssenteret for eksempel. Der ser jeg mye rar utførelse av øvelser.
Treningssentrene er full av erklærte sannheter, men jeg har etter hvert lært meg at mine krav og mål ikke samsvarer med andres. Noen er fornøyd med å lempe rundt på vekter og ting, mens andre er ute etter den perfekte utførelsen for å treffe akkurat den muskelen riktig. Derfor har jeg lært meg å spørre «Hva er du ute etter med den øvelsen?», i stedet for å korrigere sånn uten videre. «Vil du ha et tips», spør jeg videre. De fleste setter pris på veiledning, og får ofte en «aha-opplevelse». Men en kar takket pent, og svarte blidt at «det spilte ingen rolle for han, for han var bare ute etter å bruke muskler og svette skikkelig». Og det skal jeg si at han gjorde.
Men hva er perfekt? Perfekt for meg er ikke nødvendigvis det samme som perfekt for deg. Mine mål og krav er annerledes enn Steve sine, og en skal vokte seg vel for å dømme andre ut ifra sine egne standarder. En bekjent kjøpte seg akkurat en Bentley og kom durende opp til meg for å vise den fram. Jeg har aldri hatt et snev av interesse for bil, og aner ikke hva jeg skal spørre om en gang. Hestekrefter, årsmodell får jeg vel tynt ut av meg, men mer enn det … nei. Selv har jeg en gammal Peugeot. Er min bil «mindre bil» enn hans? Billigere, ja. Og ikke så «fin». Men jeg liker den. Jeg dømmer ikke han for at han bruker en mindre formue på en bil. Og han dømmer ikke meg heller, for han syns bilen min ble kjempetøff etter at Jon og jeg dekket hele bilen med reklame for treningssenteret.
Og bare for å ha sagt det. Jeg får skryt for både buer og bil. Buene er populære, stilige, går så langt som de skal og treffer der jeg sikter. Bilen er et rullende reklameskilt for treningssenteret (og speiler godt på meg), er god å kjøre, gjerrig på diesel og frakter meg fra A til B.
Både buer og bil ser ut akkurat slik de skal.
For meg.