Med Tinder-flyet til Kenya

Lite visste jeg en søndagskveld i oktober 2015, at nedlastningen av en app resulterte i forlovelse i Kenya tre år senere.

Publisert:

Endre Drange Thompsen (36) fra Mandal fant sitt hjertes utkårede Linda i hennes hjemland Kenya. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Endre Drange Thompsen

Kapittel 1

Et kjærlighetseventyr jeg ikke så konturene av

Den indre uroen som til vanlig er formet av lengsel er nå erstattet av håp og forventninger, krydret med et snev av eufori. Toget med rastløshet har sporet fullstendig av og sorteringen av tankene virker som å være et håpløst prosjekt. Til tross for at jeg fysisk sett fremdeles befinner meg i Norge hvor en lokal valgkamp preget av bompengeavgift, eiendomsskatt og boplikt dominerer hverdagen, er tankene mine for lengst ankommet Kenya.

Jeg definerer meg selv ofte som en i overkant sosial, men ensom ulv, som trives godt i mitt eget selskap så lenge jeg kan jobbe, stikke innom Smoi og Hr. Redaktør og bruke tid i Idrettsparken hjemme i Mandal.

Når det er sagt , må jeg innrømme at en stor del av hjertet mitt er gitt vekk til en diamant av en jente bosatt kliss på ekvator, i Nyahururu, midt i Kenya.

Alenepappa

Etter å ha levd de siste årene som en enslig far, i stor fare for å utvikle seg til å bli en einstøing av dimensjoner, så er det kanskje like greit at dette forholdet vi har etablert, med en avstand på 7165 kilometer, får lov til å utvikle seg i ro og mak. Jeg har også en tanke om at denne avstanden også medfører en utvidelse av forelskelsesfasen da min forelskelse nå er på vei inn i tredje året, og den virker ikke å stagnere, snarere tvert imot.

Det er mandag 26. august og om under 24 timer er jeg i Kenya, min fjerde tur på halvannet år, klar til å sy sammen bitene av hjertet som jeg har gitt bort.

Jeg vet hvor jeg var, hvor jeg er og hvor jeg skal, men hvordan ble det slik?

Det faktiske og virkelige eventyret, som jeg nå innehar en hovedrolle i, startet en høstkveld i 2015. Sjøørreten biter, regndråpene pisker som en mitraljøse mot vindusrutene og årets eliteserie i fotball er inne i sin siste serierunde.

Jeg har vært singel en god periode og lever egentlig veldig fint med det, men en av mine beste kamerater har introdusert meg for Tinder og dens spenning og underholdning.

Trengte avstand

Det tar meg, en angstbombe under behandling, ikke mange minuttene å erkjenne at 160 kilometers rekkevidde for å treffe potensielle dater, er for kort og for belastende for noen nervetråder som i utgangspunktet kun henger fast i en syltynn tråd. Jeg må utvide horisonten slik at jeg får en garanti for at jeg ikke treffer mennesker på Tinder som jeg allerede har truffet før, i det virkelige liv. 

Jeg kjøper meg derfor et «Tinder Premium abonnement» til den nette sum av 109 kroner. Dette abonnementet tillater meg å utvide horisonten til hvor det måtte være i verden. Jeg stiger om bord på Tinder-flyet og setter kursen, helt ut av det blå, mot Nairobi og Kenya.

Allerede før Jesper Mathisen og resten av den siste runden av årets eliteserierunde går inn i sin andre omgang, så tindermatcher jeg med den vakreste skapningen jeg noensinne har sett. «Lynder Gantana» kaller hun seg, med noen mørke trollbindende øyner og et smil som gjør meg direkte flau der jeg sitter i sofaen, 7165 kilometer unna, med telefonen i hånden.

Aldri før har Fotballextra og fotball generelt vært så uviktig og den andre omgangen av fotballrunden blir fullstendig ignorert og byttet vekk med meldinger til denne Lynder.

«Man in Norway crying»

Neste morgen, hundrevis av meldingsutvekslinger seinere, visste jeg allerede da at denne jenta var den jenta jeg ville bli bedre kjent med. I en pirrende oppvåkningståke logger jeg meg derfor inn på Tinder for å slette de andre matchene jeg hadde fått kvelden i forveien, slik at jeg kun ble stående igjen med frøken Gantana. I løpet av sekunder er matchene slettet, men til min store fortvilelse så har jeg også klart kunststykket å slette den eneste matchen jeg ønsket å beholde.

Hun hadde, kvelden i forveien, skrevet hva hennes virkelige navn var og i rein desperasjon begynner jeg å sende mailer til adresser som potensielt sett kan være hennes. Fornavn og etternavn i ett, store bokstaver, bindestreker, online, gmail og yahoo. Jeg må ha sendt mail med tittelen «Man in Norway crying» til nærmere femti forskjellige mailadresser den morgenen. Tre dager seinere får jeg svar fra en av dem, det var Linda!

Gigadepresjon

Denne tindermatchen føyer seg inn i rekken av ekstraordinære opplevelser jeg hadde dette året. Etter rundt tjue år med gjentakende depresjoner, to til tre hvert eneste år, så toppet det hele seg med en gigadepresjon vinteren 2015. Jeg var kommet ned til de siste trappetrinnene i den mørke sinnskjelleren min og jeg var fullstendig overbevist om at det beste for alle de som sto meg nær, var at jeg ikke levde lenger.

Heldigvis hadde jeg på den tiden en samboer som så hva som var i ferd med å skje, men likevel ikke aksepterte valget jeg hadde tatt.

Hun tok kontakt med min fastlege, en lege jeg har brukt siden jeg var en liten gutt og derfor var vel kjent med angsten og depresjonene mine, og krevde at noe måtte gjøres.

Det ble søkt om plass ved døgnposten ved Dps Solvang i Kristiansand og kun noen dager seinere så var jeg på nytt pasient i det psykiatriske helsevesen. De tre ukene var starten på et nytt liv og jeg kan nå, fire år etter, bank i bordet, fortelle høyt at jeg ikke har hatt et eneste symptom på depresjon siden juni 2015!

Jeg skulle gjerne skrevet i detalj om den prosessen, noe jeg faktisk også gjør, men da i et annet format som forhåpentligvis vil resultere i en bok en vakker dag.

Grunnen til at jeg beskriver akkurat denne tilstanden jeg var i dette året er fordi det gir et bilde av hvor ekstremt skjør jeg egentlig var og hvor lett det var å kamuflere det i den virtuelle verden.

På Tinder, i møte med Linda, var jeg en sterk person som hev seg ut i nye ting hele tiden. Jeg var reflektert, undrende og målrettet. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg fortalte henne lite, om ingenting, hva gjaldt de angstfulle utfordringene jeg hadde. 

Jeg lovet henne hele tiden at jeg skulle ta turen for å besøke henne i Kenya. I desember, i april, i juli. Det hun ikke visste var at jeg hadde mer enn nok utfordringer med å dra på butikken for å handle. Hun ble lei av lovnadene og ba meg holde distanse til henne.

Uventet mail

Vi hadde da snakket nærmest daglig med hverandre i over ett år. Månedene gikk, puben jeg drev tok mye energi, men den historisk skjøre psyken min ble gradvis sterkere.

Det er tirsdag kveld, 16 oktober 2017. Jeg er på jobb i baren jeg driver da det plutselig tikker inn en nokså uventet mail.

«Hi love, remember me?»

Jeg husker fremdeles den følelsen det ga meg å lese det. Samtlige hår, og det er nokså mange, reiste seg på den akutt paralyserte kroppen min. Den følelsen som traff meg den kvelden, i en alder av trettifem, kan best sammenlignes med den følelsen jeg gikk rundt med i -95 da jeg opplevde min aller første forelskelse.

Resten av verden stoppet fullstendig opp og denne sjansen skulle jeg ikke la gå fra meg igjen. Det virket nesten som hun hadde ventet på at jeg var rustet sterk nok til å gi henne det hun fortjener. 

Jeg satte meg rett ned med datamaskinen, logget meg inn på siden «Momondo» og bestilte flybilletter tur-retur Nairobi. 

Magien i det å tenke på at jeg den tirsdagen gikk på jobb som vanlig, men dro hjem vel vitende om at jeg om noen måneder skulle dra på tinderdate i Kenya, magien som oppstår i de tankene beveger meg ennå.

Et vell av følelser

10. mars 2018 satt jeg på flyet fra Amsterdam til Nairobi. Engstelig, euforisk, spent og redd.

Hva om hun ikke liker den virkelige meg? Hva om det ikke er noen kjemiske forbindelser der? Er det kanskje lurest å ta første fly tilbake til Amsterdam og bli værende der et par uker?

De kritiske spørsmålene fikk jeg heldigvis ikke grublet noe særlig på, da KLM hadde gitt meg sete nummer 16f, midt inne i en rekke på ti, mellom en snorkende kenyaner på 120 kilo pluss og en amerikansk dame på rundt hundre år som hadde det svare strev med å sortere dosettboksen med medisiner til sin mann, en mann som garantert må ha passert hundre.

En eksponeringsøvelse som ville fått psykologen min til å felle noen tårer var dermed et faktum. Jeg skulle på en 14 dager lang tinderdate i Kenya!

Til tross for noen startvansker, hvor jeg blant annet skallet henne da jeg på skikkelig stivt og norsk vis skulle gi henne en klem utenfor Jomo Kenyatta Airport i Nairobi, samt at jeg av ren nervøsitet kun mumlet de første timene på et språk som verken ligner på norsk eller engelsk, så gikk daten bra.

Nei, det gikk bedre enn bra, jeg må kunne kalle det livsendrende, da jeg i skrivende stund befinner meg i Kenya for fjerde gang. Linda har overlevd et besøk i Norge i kaldeste februar og vi har fått velsignelse til å gifte oss

Sammen med Linda i Nairobi Foto: Privat

Kapittel 2

Et uanmeldt frieri

De 14 dagene, fra 10. mars til 24. mars 2018, levde så til de grader opp til forventningene. Den to uker lange tinderdaten i Kenya bød på gjensynsglede (selv om vi kun hadde snakket per telefon tidligere), kjemisk fullkommenhet og en solid dose med avskjedssorg.

Følelsene jeg hadde fått gjennom Tinder og telefon, var i aller høyeste grad gjeldende, og det å treffe henne «live» forsterket dem bare. Det som gjennom de siste par årene hadde kunne betegnes som fascinasjon, flørt, spenning og nysgjerrighet var nå kulminert ned i én følelse, forelskelse.

Jeg forsto det, sånn rent virkelig, da jeg ble sittende og skrive kjærlighetsbrev til Linda, natten før jeg skulle forlate henne og mektige Kenya for første gang. Det å skrive har alltid vært en terapi for meg. Det blir nesten som å gå gjennom tankene tre ganger. Jeg tenker dem, skriver dem og leser dem.

Slik var det også denne natten. Jeg hadde mye jeg måtte få ut, men denne gangen gråt jeg mens jeg skrev. Akkurat det kan jeg ikke huske å ha gjort tidligere.

Det var da jeg forsto at jeg var fanget i en av de vakreste tilstandene som eksisterer. Jeg var forelsket.

Det sies at kjærlighet gjør deg blind og at man i tilstanden av å være forelsket gjør ting som man ellers ikke ville gjort. Jeg kan si meg fullstendig enig i det siste, men protesterer kraftig mot det første.

Vidsyn

I stedet for å føle meg blind, så mener jeg at jeg så klarere enn noen gang. For første gang på mange år var øynene åpne. Åpne for noe annet enn meg og mitt.

Den åpenheten ga meg ikke tunnelsyn, snarere tvert om. Den ga meg et vidsyn som jeg er helt sikker på gjorde meg selv til en fyr det var enklere å ha med å gjøre for menneskene rundt meg. Åpenheten lot meg se på utfordringer som muligheter, og ikke begrensninger. 

Jeg vil til og med hevde at åpenheten var soldaten jeg trengte for å bekjempe angsten som i årevis hadde fulgt meg som min egen utrettelige skygge.

Kjærligheten gjorde meg åpen og jeg måtte gjøre noe med det. Hva med å møte opp til et uanmeldt besøk hos henne i Kenya?

Foto: Privat

Det tok ikke mange sekundene fra jeg hadde tenkt den tanken til at den maniske kraften inni meg utviklet den videre. Hva med å møte opp til et uanmeldt besøk hos henne i Kenya på bursdagen hennes?

Planen legges

I løpet av noen korte minutter preget av lengsel og forelskelse, var planen komplett. Jeg møter uanmeldt opp på utsiden av huset hennes, på bursdagen hennes og med en forlovelsesring i lomma!

Jeg skal være forsiktig med å slenge ut et begrep som «manisk» da det ofte, i likhet med begreper som «angst» og «depresjoner» blir brukt i den hverdagslige beskrivelsen av hvordan vi har det, men det å gå til det skrittet å bestille tur til Kenya uten at Linda visste noe om det, og med agenda om å fri, vil nok av enkelte kunne oppfattes som en noe manisk handling.

Det er muligens slike handlinger som underbygger læresetningen om at man i forelskelse gjør ting man ellers aldri ville gjort?

Søndag 12 august 2018 sitter jeg i baren på Eka Hotel i Nairobi. Klok av skade fra forrige flyreise da jeg ble sittende fastklemt på sete 16f, så hadde jeg denne gangen investert 50 euro ekstra for å kunne sitte nærmest midtgangen. På dette tidspunktet var jeg 177 centimeter høy, noe jeg fremdeles er, og veide 116 kilo. Det er da en taktisk genistrek, med tanke på potensielle gnagsår på hofter og mage som resultat av et sikkerhetsbelte i fullt spenn, å velge et sete som det innimellom er mulig å reise seg opp fra. Det er nemlig tungt å være tykk på fly.

De hjemme vet selvsagt at jeg befinner meg i Kenya, men Linda aner ikke noe som helst og for en Facebook-avhengig som meg, var det en eksponeringsøvelse i seg selv å ikke røpe mine planer for det store internettet.

De timene, alene i hotellbaren på Eka Hotel, ga meg en merkelig, men samtidig ufattelig god følelse. Det føltes som om jeg var plassert inne i et vakuum av å bare eksistere. Jeg, ringen i lomma og tre halvlitere. Det kan godt hende at de halvliterne var avgjørende for den ekstreme roen jeg fikk over meg der jeg satt, men det å bare være i øyeblikket er noe jeg vanligvis er utrolig dårlig på.

Den kvelden hadde jeg heldigvis ikke noe annet valg enn å bare være og jeg nøt hvert sekund av det før jeg avslappet, full i spenning og målrettet kunne finne senga på rom 107.

Blank løgn

Tidlig mandag morgen 13 august 2018 gjennomførte jeg den rareste og mest løgnaktige telefonsamtalen jeg noensinne har foretatt. Jeg ringte til Linda for å gratulere henne med dagen, beklaget at jeg ikke kunne feire den med henne, men at neste år, ja neste år så skal vi oppleve de merkedagene sammen. Jeg fortalte henne til og med at jeg gjorde meg klar for en hektisk arbeidsdag hjemme i Mandal. 

Det eneste sanne i den telefonsamtalen var at hun hadde bursdag. 

Den hele og fulle sannhet skulle hun først få tre timer seinere, etter at jeg hadde blitt transportert av en av mine favorittsjåfører, Samuel, fra Nairobi til Nyahururu, stedet hvor Linda bor og jobber. 

Samuel jobber som sjåfør for en av mine andre absolutte favorittkenyanere, David. David har to koner, to barn og er konstant glad. Nå skal ikke jeg spekulere i om det er konene i flertall som har denne muntre effekten på ham, men glad er han uansett. Det samme er Samuel og da jeg etter en times kjøretur avslører agendaen min for dagen så bryter han ut i en latterkrampe som varter i godt og vel tretti minutter, kun avbrutt av noen motiverende ord: «Crazy, crazy white man» etterfulgt av noen gloser på swahili som jeg ikke forstår, men jeg kjenner igjen ordet «mzungo» (hvit), så jeg antar at det kan være i familie med det han utbrøt like før på engelsk.

Samuel tenner umiddelbart på denne ideen og ønsker å utvide sitt virke som sjåfør til en rolle med langt større betydning. Han hiver seg rett inn i rollen som regissør og foreslår at han skal ringe til Linda og gi seg ut for å være en sjåfør som har i oppgave å levere en bursdagsgave til henne på døra.

16 nervøse pissepauser seinere så er det nøyaktig det vi gjør. Vi ruller bilen inn foran porten til leilighetsblokken hvor Linda bor, jeg stiller meg opp på siden av inngangsdøra og Samuel ringer til Linda. 

Min regissør og sjåfør er nå så oppspilt at jeg i et øyeblikk er redd han vil komme til å ødelegge hele overraskelsen som jeg har dradd med meg 7165 kilometer. I det han legger på så går det nesten rundt for han.

«She’s coming. She’s coming!»

Tidenes lengste sekunder

Sekundene som jeg står bak døra og venter føles som minutter, dager, uker og år. Jeg rekker å få tenkt rekordmange tanker og jeg rekker å dra på meg en angst som er ekstremt nær å få meg til å hyperventilere. Aldri hadde jeg trodd at det skulle bli så etterlengtet å gå ned på kne som da hele kroppen holdt på å visne vekk.

«Herregud, hva om hun sier nei?»

Jeg hører låsen på innsiden av porten går opp. 

«Hi, Linda. I am Samuel».

Hun må ha vært temmelig forvirret der hun står og snakker med en fremmed og hyperaktiv Samuel, samtidig som han filmet henne. Han hadde nemlig fått i oppgave av meg å dokumentere frieriet, noe han valgte å starte med han allerede da hun kom ut døra.

Jeg sto nå noen meter bak henne, med blomster i den ene hånden og en ring i den andre. Hadde det ikke vært for Samuel sin ekstreme tilstedeværelse i dette øyeblikket, så måtte hun ha registrert den tunge og ukontrollerte pusten noen meter bak henne.

«Linda».

Hun snur seg mot meg, og som i det første møtet med henne et halvår i forveien, så mumler jeg ut noen ord på et språk som helt sikkert ikke eksisterer, før jeg setter meg ned på kne foran henne.

Jeg ser tårer som renner ned over kinnene hennes, men jeg klarer ikke å tolke om hun er glad eller lei seg, før hun gir meg, antiklemmeren selv, den beste klemmen jeg noensinne har fått sammen med ordene: «Yes, of course I will!»

13 august er og forblir en merkedag. Det er min mormors bursdag, det er Linda sin bursdag, men det er også den dagen jeg var den lykkeligste «mzungo» i Kenya.

Foto: Privat

Kapittel 3

Medgiften skal leveres

Frieriet i august 2018 gikk nøyaktig slik jeg hadde håpet. For første gang i mitt 36 år gamle liv så var jeg en forlovet mann, med ei jente jeg kun trodde fantes i drømmene, men fremdeles med 7165 kilometer mellom hverandre store deler av året.

Jeg har en sønn på snart 13 som også må sys sammen i denne noe kompliserte verdenen jeg er i ferd med å skape, så før det eventuelt blir snakk om noe bryllup, er det et par ting som må klareres. 

De to, favorittpersonene mine, må møtes og selv om jeg i utgangspunktet kunne tenkt å oppholde meg så mye som overhodet mulig i Kenya, så må Linda kjenne på hvordan det er å være oppe i det kalde nord. 

I februar 2019 tar jeg derfor med min sønn med meg ned til Kenya for å hilse på Linda, og i stedet for å kun ha to returbilletter tilbake til Norge, så har jeg også en ekstra billett med Linda sitt navn på. Fikser hun tre uker i Norge midt på vinteren, ja, da fikser hun det meste. 

Ikke overraskende fant min sønn og Linda hverandre i løpet av et nanosekund, noe som ble bekreftet allerede andre dagen da min sønn la inn en anmodning om å bli vekket om morgenen av Linda sin kenyanske og fløyelsesmyke stemme, i stedet for den brautne mandalsstemmen til undertegnede. Jeg forstår ham godt.

Vi var blant annet på en av mine favorittplasser i Kenya, Sopa Lodge Lake Naivasha. På Sopa er hagen på dagtid full av antiloper, sebraer og sjiraffer. På kvelden kommer flodhestene opp for å spise gress. 

Fullkommen lykke

Det var der, mens sju sjiraffer labbet forbi balkongen mens jeg inntok morgenkaffen, at jeg opplevde hva definisjonen på lykke var for meg. 

Jeg, min sønn og min kommende frue er sammen på et av verdens vakreste steder, og jeg er gjennomført lykkelig.

Sammen med min sønn og Linda. Foto: Privat

Kenya har, som de aller fleste kjenner til, mange av verdens beste langdistanseløpere, men de må etter mine beregninger også ha mange av de menneskene med verdens laveste puls. Det er veldig få kenyanere som løper til bussen, og langs veiene så ligger ufattelig mange kenyanere og slapper av. Gode egenskaper som i utgangspunktet passer min livsstil helt perfekt, men det betyr også at mange ting man helst håper skal skje hurtig, ofte kan ta litt tid. 

Det var intet unntak med visumprosessen til Linda. Tre måneder med dokumentasjon, intervjuer og venting resulterte med en telefon fra kenyanske myndigheter, dagen før avreise, om at svaret på visumsøknaden var klart og at hun kunne komme innom kontoret i Nairobi og plukke opp godkjent besøksvisum til Norge. Lettelsen var følbar. 

Den første store forskjellen på Kenya og Norge fikk hun se allerede da vi forlot Sola flyplass i Stavanger og satte kursen mot Mandal. 

I Kenya lever og bor de aller fleste av de 25 millioner innbyggerne i landsbyer langs veien. Du kan ikke kjøre hundre meter uten at det er yrende folkeliv. 

Vi kjørte tre timer fra Stavanger til Mandal uten å se et eneste menneske, men slik er det, naturlig nok, en februardag i Norge.

Linda fant seg kjapt til rette i Norge, og jeg innbiller meg at Mandal var som skreddersydd for henne. I likhet med fleste steder i Kenya, så vil du heller ikke oppleve at mange mandalitter løper etter bussen. Hvilepulsen hos den gjennomsnittlige mandalitt er ekstremt lav og vi liker å ta det meste som det kommer.

Møte med mormor

Det som gjorde sterkest inntrykk på henne under besøket var møtet med den eldste i min familie, mormor. Mormor er ingen professor i engelsk og Linda er definitivt ikke sterk i norsk, men de to fant hverandre med hjelp av et språk de begge forsto. 

Mormor falt for Linda og Linda falt så definitivt for mormor.

I løpet av de knappe tre ukene Linda besøkte Norge så kan jeg telle på en hånd de dagene hun ikke besøkte mormor. 

Jeg hadde fått alle svarene jeg behøvde. Sønnen min, Jonathan, hadde tatt imot Linda med åpne armer, Linda elsket Mandal og jeg hadde attpåtil fått bekreftelse på hva lykke var for meg. Tiden var nå inne for å ta det neste steget og fylle denne verdenen min med enda mer innhold.

I luostammen, som har sitt hovedsete vest i Kenya, så er medgift fremdeles av stor betydning for brudens familie. 

Jeg, med min kulturelle bakgrunn, ville nok hatt få problemer med å unngå disse rituelle markeringene om jeg hadde ønsket, men det ønsker jeg ikke. 

Det er som en gavepakke sendt fra høyere makter at Linda lever med ett bein plantet i en utviklende vestlig kultur og det andre stolt plantet på landsbygden i Kenya. Jeg ville ikke, under noen omstendigheter, latt denne muligheten for å bli kjent ed en annen kultur gå fra meg. 

I skrivende stund så sitter jeg i Nyahururu og ser tilbake på de siste 14 agene som de mest lærerike dagene jeg noensinne har hatt, og jeg er fylt med takknemlighet. 

Linda med norsk flagg i Byglandsfjord. Foto: Privat

Overleveringen av medgift må, ifølge luotradisjonen, foregå seinest seks måneder før man gifter seg. Innholdet i medgiften er hemmelig for alle andre enn brudgommen og stammens «forhandlingsråd», men dyr av typen kuer, geiter og høns står sentralt i slike forhandlinger. I et land med noe andre pensjonsrettigheter enn det vi er vant med, så skal medgiften være med på å sikre en god og trygg alderdom for brudens foreldre. 

Merkedag

Lørdag 31. august var dagen for at jeg skulle få møte brudens stamme til overlevering av medgift, og for en dag det ble!

Hver dag de siste par månedene så måler jeg hvilepulsen og, sjokkerende nok, så har ikke hvilepulsen min vært så lav som den formiddagen, verken før eller etter. Jeg tolker det som et signal om at jeg den dagen var nøyaktig der jeg skulle være, både geografisk, men ikke minst følelsesmessig. 

Møtet med stammen og landsbygdas eldste, som varte i nesten tre timer, gjorde noen ekstreme inntrykk på meg. Jeg vet ikke om det var omgivelsene, ordene fra de eldste eller mitt indre emosjonelle kaos som forårsaket inntrykket eller om det kanskje var summen av det hele. Sterkt var det uansett. 

Landsbygdas eldste kunne fortelle meg at ekteskap på tvers av kulturer ikke var noe nytt, men at både Luo-kvinner og luo-menn tidligere hadde giftet seg med mennesker fra andre stammer. Det at en av landsbygdas nå skulle ta hånden til en hvit mann var bare en naturlig utvikling av den retningen som Luostammen beveget seg i, og at det viktigste ikke var hvor man kom fra, men hvor man var på vei. 

Jeg skulle ønske at jeg hadde alle disse rådene, råd som de har samlet på i hundrevis av år, festet på tape, for da skulle jeg lyttet til dem om igjen, og om igjen, men det har jeg altså ikke. 

Det jeg derimot har er opplevelsen av å sitte i et rom sammen med mennesker fra en helt annen kultur, mens vi i flere timer utvekslet tanker om de mest eksistensielle deler av livet jeg kan komme på. 

Vi burde gjøre det oftere, det å sette oss ned sammen, uten telefoner som flørter med oss og klokker som stresser oss, og bare snakke sammen om det som betyr noe for oss. 

Det som virkelig betyr noe for oss.

Den mest rørende delen av møtet var spart til slutt da de inviterte Linda inn. De fortalte Linda hva jeg hadde fortalt dem og stilte henne det essensielle spørsmålet: «Vil du ha denne mannen sin hånd, og hvorfor vil du det?»

Sammen klarte jeg og Linda å overbevise de eldste om at livet var noe vi ønsket å dele sammen, og vi fikk derfor deres velsignelse til å seinere kunne gifte oss og en medgiftsfest av en annen verden med latter, sang og dans (komplett umulig for en nervøs og urytmisk hvit mann å følge med på) kunne starte. 

Snipp, snapp, snute, dette eventyret er heldigvis ikke ute.....

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Angst
  2. Tinder
  3. Blogg
  4. Kenya
  5. Forelskelse