Nylig ble verden vitne til et særegent og sjeldent fenomen. En gudstjeneste på et universitet i Kentucky spredte seg til millioner på Tiktok da noen studenter ble igjen for å be. I løpet av to uker besøkte 50.000-60.000 den lille byen, skrev VG.

Unge mennesker strømmet til. De delte fortellinger om livene sine, hva de slet med og hvordan det å be utgjorde en forskjell i livene deres. Unge mennesker ba og ba om forbønn. For angst, depresjon, relasjonsproblemer og selvmordstanker.

Faren for manipulasjon og massesuggesjon når massene samles og forenes, fordrer sunn kritisk sans. Men den kritiske ansen er også åpen for det som er livsfremmende og bærekraftig. Det gikk rolig for seg. Ungdommene ble oppfordret til å slippe til tvilen for å se om det holdt vann det de var med på. Ingen kjendispredikanter fikk entre scenen. Det ble rundet av på en klokelig måte. Og fortsatt stiger bønnene opp. Til en Gud mange unge mennesker har tro på kan hjelpe.

Hva er behovene bak bønnene?

Jeg har alltid vært kritisk til karismatiske bevegelser eller andre fellesskap som krever meningslikhet og fratar mennesker sin frie vilje og livsutfoldelse. Som legger opp til uniformering i renhet og åndelighet. Men jeg har alltid vært åpen og undrende i møte med alt ekte og verdig som kan gi mennesker mening og livskraft.

Derfor blir jeg ikke så opptatt av om hendelsen i Asbury kalles vekkelse eller ikke, men jeg får lyst til å utforske hva som ligger bak dette trosuttrykket. Denne søken. Hva er behovene bak bønnene? Hva er det som gjør at det religiøse og det eksistensielle våkner hos studenter på en måte som gjør at de folder hendene og hengir seg til noe utenfor dem selv, noe større?

Det håper jeg flere som arbeider med mennesker og livsmening kan være åpne for å undersøke videre. Som Fahran Shah skriver i sin artikkel på nettsiden psykologisk.no 17. mars i år: «Vi bør med fordel erkjenne at det er krefter i mennesket som unndrar seg enhver form for prediksjon, kategorisering og forståelse.»

Likhetstrekk i tilstandsrapporter

Bak denne søken ligger flere tilstandsrapporter, som omhandler hvordan menneskene har det, hva de verdsetter og hva de sliter med. Både USA og Norge har flere likhetstrekk i bildet når det gjelder tilstanden på den mentale helsen hos unge mennesker.

I Norge viser Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) for 2022 der nær 60.000 heltidsstudenter under 35 år deltok, at:

1 av 5 har tenkt på å ta livet sitt.

1 av 3 har alvorlige psykiske plager (det kan være stress, uro, angst eller depresjon).

3 av 10 oppgir at de er utsatt for seksuell trakassering.

34 prosent oppgir at de har få venner, kjenner på ensomhet.

Nye data fra USAs folkehelseinstitutt (CDC) viser samtidig alarmerende tall for psykisk helse blant unge. Nesten tre av fem tenåringsjenter kjente på varig tristhet i fjor, dobbelt så mange som blant guttene – og én av tre jenter vurderte selvmord.

Vi søker meningen der den er å finne

«Vi har hundrevis av steder å henvende oss, men hvor skal vi hengi oss?», spurte en ungdom i et prosjekt en gang. Kanskje er det noe av denne lengselen som vekkes. Kanskje er vi blitt for instrumentelle og glemt kraften i det vi ikke kan fatte – i samtalene og samværet som skal gi livshjelp? Kanskje menneskers grunnleggende behov ikke dekkes i alt som tilbys av samtaleteknikker og medikamenter?

Vi trenger en åpenhet om psykisk uhelse og selvmordstanker – uten at dette sykeliggjøres, men heller normaliseres. Som en del av det å være et menneske fullt av mangler og muligheter. Vi trenger sunne og verdige fellesskap som tar menneskers behov, livssmerte og livsglede på alvor. Enten fellesskapene kaller seg nøytrale, religiøse eller politiske må de romme det autentiske livet – i hele sin bredde. Alle legninger, alle feil og mangler, tilgivelse, engasjement for andre og naturen – og alt potensial og all livskraft, glede og kjærlighet mennesker vil leve ut i møtet med hverandre.

Unge mennesker ringer krisetelefoner og chatter om psykisk helse, de søker hjelp i psykisk helsevern, de søker til hverandre og til ulike fellesskap.

Vi søker meningen, trøsten og hjelpen der den er å finne. Og når bønnene stiger til noe større enn oss selv, er det også en del av virkeligheten. Om Gud finnes, er han i virkeligheten på godt og vondt, ikke et annet sted.

Tall viser et stort gap mellom hvor mange som er medlem i den norske og hvor mange som går jevnlig i kirka. Rundt 65 prosent av befolkningen er medlem av Den norske kirke, men bare ca. 2 prosent går på gudstjeneste hver søndag. Kanskje ungdommene i Norge har samme ønsker som ungdommene i Kentucky uttrykker: Om en tro og et religiøst liv som rommer det ekte livet på godt og vondt, og ikke blir en samling av idealer som blir for trange for alle. Vi skal verdsette oppriktige bønner som sendes en Gud som er kjærlighet. Om dette er med på å gi mennesker bærekraft og værekraft, er det verdt å akte.

Bro mellom psykologi og sjelesorg for å finne mening

Kanskje er bønnene også uttrykk for et ønske og et behov for å bygge flere broer mellom psykologi, filosofi og teologi/sjelesorg? Kanskje trenger de som vokser opp flere fagblikk, og menneskelige blikk som rommer flere fagblikk, for å oppleve at deres behov blir møtt verdig?

Den anerkjente danske religionspsykologen Peter la Cour sier i en samling ved RTVS Sør for flere år siden: - Om menneskers tro gir dem livsstøtte og mening, må vi være åpne for å etterspørre denne – selv om vi ikke tror på det samme selv.

I et intervju i Psykologtidsskriftet 5. juli 2018, sier han:

– Psykologer er ofte ikke klar over at det finnes rike erfaringer om hvordan man kan snakke om det eksistensielle på en profesjonell måte. Den virkelige verden innretter seg ikke etter smale kriterier for evidens. I tillegg er mange psykologer ikke klar over hvor stor betydning troslivet kan ha for et menneske. De kjenner det ikke fra seg selv og unngår troslivet som et tabu, de oppfatter det som farlig for relasjonen, på lik linje med emnet politikk.

Sjelesorgen kan ifølge la Cour lære psykologer å gi personlig tro en nødvendig respekt, så de er i stand til å henvise sjelesørgeriske spørsmål videre til den rette religiøse autoritet.

I sin artikkel om Tro og livssyn som kilder til mening og mestring i krisesituasjoner skriver Lars Johan Danbolt fra Religionspsykologisk forskningssenter / MF vitenskapelig høgskole om ti viktige meningskilder: Religiøsitet, generativitet, sosialt engasjement, nærhet til natur, utvikling, kreativitet, omsorg, harmoni, oppmerksomhet og fellesskap, og eksistensiell mening.

«Å oppleve at livet er meningsfullt dreier seg om en grunnleggende erfaring av at livet mitt henger sammen. At det har betydning at jeg er til, at livet mitt har mål og retning, at jeg har tilhørighet.» (Schnell 2009)

Vi vet ikke hvem som folder hendene

I et prosjekt med barn og unge som var på institusjon i psykisk helsevern, møtte jeg for noen år siden Maria på 11 år. Hun fortalte meg at hun hver kveld foldet hendene under dyna og ba. Det gjorde henne rolig, sa hun.

– Hvorfor må du gjemme hendene? spurte jeg.

– For jeg vet ikke om de som jobber her, ville likt det, svarte hun.

Vi vet ikke hvem som folder hendene under dyna og sender opp bønner. Bønnene og troen lever sitt eget liv. Noe er forhåpentligvis, i all ydmykhet, større enn vi kan fatte her i dette universet.

Siden det nærmer seg den kristne høytiden påske, med palmesøndag og langfredag og 1. påskedag, skal du få et par ordgaver:

Palmesøndag

Du skal ikke

undervurdere betydningen av

folk som kommer ridende på esler

inn i livet ditt.

Eva Dønnestad

Bønn

I en bønn

er vi alltid sammen

i den som aldri nådde leppene

som rant i blodet og rett til Guds hjerte.

Eva Dønnestad

God påske! Med skiturer, appelsiner, god krim, kirkegang eller hytteturer. Og hvem vet? Kanskje det stiger bønner opp fra de mest uventede steder?