For en stund siden var «Det gode liv» tema i mye og mangt. På TV, radio og utallige bøker og foredrag på foredrag. Lykkepillen var «in», og populær-depresjonene florerte fordi man var så opptatt av jaget etter nettopp «det gode liv». Man vrengte sjelen ut og inn og fråtset i diverse forståsegpåere som uttalte seg.
Fokuset på «Jakten på det gode liv» skapte like mange tapere som vinnere.
Men nå har det vært stille en stund. Ikke for det, når en eller annen influensaer plages med noe, blusser populærdepresjonene opp igjen. Mange slags mentale plager kan være utrolig smittsomt.
Men på det jevne så er det jo sånn. Temaer og begreper har en storhetstid før det stille og rolig faller til marken som et løvblad på en stille dag. Da dundrer vi videre inn i noe nytt og annet. Bare tenk på ord og uttrykk. For 18 år siden introduserte Jorunn Stiansen det beskrivende begrepet «Heilt sinnssykt» da hun vant Idol. Etter det var alt heilt sinnssykt når man skulle beskrive noe, og den sjarmerende jenta som Ole Evenrud mente snakket som en bryggesjauer og sang som en engel forsvant litt inn i glemselen. Dessverre, for synge kan hun. Nå kjenner jeg en del fra Vennesla etter hvert, og selv om de er friske i språket til tider, så får Evenrud stå for utsagnet selv, for venndølen Jorunn fikk dialektpris for språket sitt.
Heilt sinnssykt ble etter hvert avløst av «fantastisk». Alt var fantastisk.
Konserter og andre opplevelser, til og med kolleger, var fantastisk. Men nå er fantastisk ute. Nå er alt «supert». Alle sier supert når det er noe som er bra. Ikke at det gjør noe, for språket vårt utvikler seg hele tiden, og det er jo bra. Kanskje ikke heilt sinnssykt, fantastisk eller supert, men det er nå slik det er, og det gjelder å henge med i svingene.
Nå virker det imidlertid som fokuset og jakten på «Det gode liv» har blitt litt borte. I alle fall i offentlighetens lys. Selv jager jeg det gode liv hele tiden, og lurer ofte på hva det er. Og jeg er ikke alene om det. Jakten på «Hva er det gode liv» har opptatt oss i uminnelige tider. I alle fall siden antikken og de gamle filosofene med Aristoteles i spissen. Aristoteles mente at lykke er knyttet til hva vi gjør, det vi driver med, og hvordan vi lever sammen.
«Lykken er målet for alle mennesker», hevdet Aristoteles. Han var opptatt av den gylne middelvei, hvor for eksempel måtehold er balansen mellom fråtsing og askese, og mot er balansen mellom feighet og dumdristighet. For å leve det gode liv må mennesket bruke evnene sine til å finne en balanse mellom ytterpunktene for å utvikle gode dyder. Det er altså handlingene våre i seg selv, og ikke opplevelsen av dem som fører til at vi har det bra. Det gode liv handler om å strebe etter å realisere sitt fulle potensial.
I dag har nok dessverre mange penset over til hedonistenes syn på det gode liv.
I motsetning til Aristoteles, som var opptatt av at alle skal være gode samfunnsborgere, hevdet hedonistene at det gode liv primært handlet om å leve et liv der man oppsøker og streber etter mest mulig personlig lyst og nytelse.
Nå skal jeg ikke begi meg ut i en hengemyr av filosofiske betraktninger, men å leve et liv i forsakelse for alle andre grenser til masochisme, spør du meg. Skribenten Kjersti Aune har formulert det greit: «Noen ganger må man skrive seg selv øverst på huskelappen, så man ikke glemmer å huske på den som skal huske på alt det andre».
«Man er på sitt beste når man lykkes», messer jeg til stadighet både i skrift og tale.
Altså, jeg må hjelpe meg selv å lykkes med det jeg driver med. Sette meg konkrete mål i beste Aristoteles-ånd, og jobbe for å nå dem. Og det man lykkes med, gjør man om igjen. For meg handler ikke dette om navlebeskuelse, men å oppleve mestring, mestringsfølelse, å få overskudd. Overskudd til å ha det bra, og dermed overskudd til å være noe for andre.
Ja, det er jo meg selv. Jeg er unik. Og siden jeg er akkurat like unik som alle andre, kan jeg også bidra til at andre har det bra. At andre lykkes og opplever mestring. For meg er dette vel så viktig som mine egne lykke, og det rare er at jeg også opplever mestringsfølelse når jeg hjelper andre med å lykkes. Jeg, meg og mitt trenger ikke bare handle om meg selv eller jaget etter de store seierne.
Jeg fant dette, skrevet av den velkjente NN: «Flesteparten av oss vinner aldri de store prisene, Pulitzerprisen, Nobelprisen, Oscar, VM. Men vi er alle kvalifiserte og kapable til å vinne livets små priser … Et klapp på skuldra, et kyss bak øret, en trekilos ørret, en fullmåne, en tom parkeringsplass, et godt måltid, en praktfull soloppgang». «Den dårlige nyheten er at tiden flyr. Den gode nyheten er at det er du som holder i spakene.» (M. Altshuler).
Å gjøre det du liker, er frihet. Å like det du gjør, er lykke.
Det behøver ikke være verre enn det.