Jeg er absolutt ikke i posisjon til å snakke om rasisme og om hvordan kvinner har det. Jeg er klisjeen av privilegert, hvit mann, over førti med jobb, kone og barn. Jeg burde egentlig overgi denne spalteplassen til noen andre, men etter å ha sett intervjuet hvor en ekte prinsesse forteller om selvmordstanker, frihetsberøvelse og dyp rasisme i et av verdens største monarkier, må jeg si at vi har mye å snakke om, både som samfunn og som medmennesker.
Diana var der med sønnen sin da vi sammen med Oprah fikk høre hvorfor Meghan og Harry følte seg tvunget til å flytte fra England. Vi fikk bare en side av historien. Boris Johnsen ville ikke uttale seg om intervjuet og kongefamilien har sagt at de er lei seg, og at de vil granske de rasistiske kommentarene som Harry og Meghan har måtte forholde seg til.
Hun mistet et barn. Hun fikk en sønn og har en datter i magen. De vil ikke få en tittel. De vil ikke få beskyttelsen som følger rollen de blir født inn i. Dette unge paret følte seg så presset og utsatt at de måtte flytte. Først til Canada og så til Los Angeles.
Hvor brun er du? Hvor brune er dine barn? One drop rule er betegnelsen på synet i blant annet USA om at alle som har noen som helst afrikansk avstamning må regnes som svarte. En dråpe er nok. Jeg tror Harry for første gang opplevde en dyp og grunnleggende rasisme på kroppen. Et menneskesyn som er farlig, gammeldags og opprivende, og som han selv har vært en del av, vokst opp i og vært med på å opprettholde.
For meg minner det om diskusjonen rundt bordet i Conspiracy (2001) som forsøker å gjenskape Wannsee-konferansen fra 1942, hvor Reinhard Heydrich, Adolf Eichmann og store deler av Nazipartiets byråkrater diskuterte hvor mye jøde en person kan ha i seg.
Diskusjonen går nå om hvorfor Meghan og Harry valgte å la seg intervjue. Hvorfor akkurat nå. Timing. Er det for å skape publisitet rundt sine merkenavn og brands. Er det for å tjene penger. Er det for å etablere Meghan som en talsperson for mental helse? Piers Morgan har gått hardt ut mot Meghan sammen med store deler av den tabloide pressen. Det koster å være åpen med sine erfaringer i møte med kongehuset. Det koster dyrt, og prisen må betales.
Jeg ser en mann som beskytter sin kone. Beskytter sin familie og framtidige barn. Hvem vil vokse opp i et slott som blant annet er bygget på plyndring av andre nasjoner? Hvem vil la barna sine løpe og leke i gangene som gir ekko av kolonialisme, undertrykkelse og et menneskesyn som ikke tåler dagens lys. Hvem vil opprettholde en kultur som tvinger mennesker til troskap, lydighet og underkastelse? Hvem vil opprettholde en tradisjon som deler individer inn etter farge, religion eller legning?
Da Toni Morrison fikk nobelprisen i litteratur i 1993 sa hun: Undertrykkende språk gjør mer enn å representere vold; det er vold; gjør mer enn å representere grensene for kunnskap; det begrenser kunnskap. Enten det er uklart statsspråk eller faux-språket i tankeløse medier; enten det er det stolte, men forkalket språket til akademiet eller det råvaredrevne vitenskapsspråket; enten det er det ondskapsfulle språket lov-uten-etikk, eller språk designet for fremmedgjøring av minoriteter, skjule sin rasistiske plyndring i sitt litterære kinn – det må avvises, endres og eksponeres.
Det er språket som drikker blod, runder sårbarheter, legger sine fascistiske støvler under krinoliner av respektabilitet og patriotisme som det beveger seg nådeløst mot bunnlinjen og bunnet ut sinn. Sexistisk språk, rasistisk språk, kategorisk språk – alle er typiske for de mestringsspråkene, og kan tillate ny kunnskap eller oppmuntre til gjensidig utveksling av ideer.
Hvor brun er du? Hvor mye jøde har du i deg? Hvor skeiv er du? Hvem er du?