GJESTEBLOGG: Jeg var i en sportsbutikk før vinterferien og overhørte en diskusjon mellom far og datter. Hun var misfornøyd med både skiutstyr og særlig fargen på støvlene, som hun mente ville få henne til å se ut som en klovn, og at hun hatet bortoverski. Hun har min fulle sympati, selv om jeg i voksen alder faktisk har lært å sette pris på langrenn i moderate mengder.
Etterpå kom jeg til å tenke på hva vi selv ble utsatt for i barndommen. Der var ikke fargen på utstyret problemet. Noen kyniske sjeler konstruerte en torturinnretning som het Kandahar-bindinger. Ondskapen ble skrudd fast på et par treplanker fra Madshus med bøy foran, også kalt «ski» på den tiden. Disse kladdet som bare rakkern, uavhengig av føre eller smøring.
Støvlene var designet for å drepe enhver ambisjon om å bli aktiv skiløper. Kalosjene som ble tvunget på våre uskyldige barnsbein var tunge og kalde og forårsaket infiserte gnagsår før man fikk føttene nedi. For på skoleskirenn måtte man. Det var på ingen måte frivillig. Alle skulle med. Der sto vi da, i sidelengs sludd med boblebukse og jakke som gjorde det motsatte av å puste, som ble våtere og tyngre for hvert skritt man tråkket mens man hatet vinter, lærere og livet generelt.
Vi gikk ikke på ski, vi samlet snø. Den våte strikkehalsen klødde infernalsk og under skiene festet det seg klumper store som tennisballer mens de andre ungene skrek LØYPE og raste forbi, for de hadde smørefrie glassfiberski, må vite. Dette var de samme barna med videospiller hjemme og som hadde vært i Syden to ganger før sjetteklasse. Jeg vet ikke hvor dere er i dag, men jeg er skråsikker på at dere kjører Tesla og driter i blinklys, fotgjengere og vikeplikt.
Men tilbake til skirennet: Støvlene løsnet så klart fra de fordømte bindingene et utall ganger før man omsider kælvet seg over målstreken en halvtime etter alle de andre. Heiaropene hadde stilnet. Alle hadde dratt hjem. Fyren med stoppeklokke, rullings og dum topplue ventet utålmodig på å komme seg ut av skisporet og hjem til hvalbiff og vinballong.
Dette var samme mannen som utga seg for å være nisse på juletrefestene, som alltid luktet en blanding av harsk og gammel fyll der han delte ut «godteposer» med kjeks, klementiner, rosiner og kanskje en kjærlighet. Jeg aner ikke hvem som satte standarden for dette innholdet, men jeg håper de fikk psoriasis alle sammen.
På kvelden var det duket for premieutdeling i gymsalen. Hurra. De kunne vært en smule pedagogiske og delt ut en medalje til alle, men nei da. Her skulle både navn og rundetid leses opp for å gjøre ydmykelsen komplett. Oppstilt på rekke sto både elever og pokaler, den største på størrelse med et kaffekrus og den minste like stor som et fingerbøl. Den fikk jeg tildelt. Så klart jeg kom inn sist. Fast bestemt allerede da på at jeg skulle ta andre valg enn toppidrett her i livet.
Les også av Christer Torjussen:
«Kjære verden, kan du snart bli frisk igjen?»