Sommeren 1978 var jeg 17 år. Min kamerat Gard og jeg var på vei fra Slettheia til Lund på mopedene våre.
Der havnet vi i en stor kontroll som seinere i uka ble omtalt som «jernringen rundt byen». Politiet stoppet alt av kjøretøy. Teknisk kontroll og sjekk av vognkort og førerkort. For vår del bare vognkort og legitimasjon. Busskortet mitt fra skolen var godt nok.
Politimannen ville ha full sjekk av mopedene. De var gamle og bremsene var ikke særlig gode. Politimannen begynte med min. Jeg ble instruert til å bremse med bakbremsen, mens han forsøkte å dytte mopeden. Da holdt jeg inne forbremsen i samme operasjon. Etterpå samme prosedyre på forbremsen. Politimannen sa seg fornøyd med dette. Kameraten min fikk med seg dette og gjorde da det samme.
En journalist fra Fedrelandsvennen registrerte dette og brøt inn i kontrollen med følgende uttalelse: «Her er selvfølgelig alt i orden». Politimannen avbrøt da videre teknisk kontroll. Bildet var allerede tatt og dagen etter ble det publisert i avisen. Den dagen tok jeg mopeden og kjørte ned til Fædrelandsvennens redaksjon på Fiskåtangen. I resepsjonen spurte jeg om det var mulig å få bildet som et minne. Det fikk jeg.
At politiet stoppet alt av kjøretøy, skyldtes visstnok at de var ute for å luke ut de dårligste kjøretøyene fra trafikken. De såkalte «arbeids-/konebilene», biler som var på slutten i sin levetid og ofte i dårlig stand. Det er et tankekors at disse bilene ofte ble brukt av mor i hus for å frakte barna usikret i baksetet. Mange biler i den tiden hadde ikke sikkerhetsbelter i baksetet. Et godt eksempel på utviklingen har gått i riktig retning er at ingen barn døde i bilulykker i Norge i fjor.
Historien om hvordan jeg fikk mopeden min er litt spesiell. På skoleveien i nabolaget snakket jeg mye med en nabo som jobbet skift på Falconbridge. Han hadde en 1960 Tempo Corvette som han kjørte til jobb når været tillot det til. Han fortalte meg at nå var blitt pensjonist.
Jeg tenkte med meg selv at da har han ikke bruk for mopeden lenger. Jeg tok mot til meg, ringte på døra og spurte om han ville selge sin Corvette. Han svarte meg at det ville han ikke og jeg gikk hjem med uforrettet sak. Men etter en halv time ringte han på døra mi og sa at han ikke ville selge mopeden, men at jeg skulle få den gratis.
I tillegg til Corvetten var jeg så heldig å få tak i en Suzuki GT 100. Problemet var bare at førerkortet ikke var på plass. Så denne dagen var jeg heldig og kjørte med mopeden. Jeg vurderte risikoen for å bli tatt. Søndag formiddag virket sikkert, fordi jeg regnet med at da hadde nok politiet vært på jobb natt til søndag. Ganske riktig var det ingen å se på denne tiden.
I Søgne hadde det kommet motorvei. Her var det lite trafikk og lange sletter. Jeg kjørte ut flere ganger for og teste hvor stor fart jeg kunne få på Suzukien. Da sykkelen var ny, hadde den daværende eieren tatt «blomba» og byttet drev i motor og bakhjul. Sykkelen gikk som en kule og var regnet som en av de sprekeste byen. Speedometeret viste 140. Kameraten min, som hadde en Yamaha RS 100, fikk sin opp i 130. Det var selvfølgelig ikke lovlig å trimme disse syklene. Men ble nok ofte gjort. Det var litt status å ha en slik sprek sykkel.
Formålet med turen denne dagen var å besøke alle de nye jentene på Lund som vi var blitt kjent med. Jentene i Slettheia var ikke så veldig interessert i oss. Derfor la vi en plan om å prøve lykken på Lund. Vi kjørte til Solbygg, stoppet mopedene og tok av oss hjelmene. Som vi håpet kom det to jenter bort til oss. De spurte hvem vi var og hvorfor vi hadde stoppet der. Vi tok en bløff og sa vi hadde vært på Hamresanden og trengte en pause. Alt gikk etter planen og så var bekjentskapskretsen godt utvidet.