Hjem til en logrende hund, en spent livsledsager og hjem til et omsorgsfullt nabolag som undrende får bekreftet at det har skjedd noe med den hjulbente naboen.
Sørlandet sykehus har skapt håp, gitt liv, og til sammen har fagfolk av alle slag utført noe som for noen år siden hadde vært å betrakte som et under. To nye krykker og en drosjebil er det eneste jeg trenger for å komme meg hjem.
Denne morgenen har jeg lyst til å takke deg som smilende ropte opp Petter André og ga meg den lyseblå nattskjorta grytidlig tirsdag morgen. Jeg sender en takk til deg som sa hva du het og som betrodde meg at du ville sitte ved hodet mitt under hele operasjonen. En takk til deg som ga meg den første bedøvelsen, og noe å le av, mens du snakka om Liverpool, Start og rekorden på 4,6 i Otra. En varm takk til deg som ga meg den første kaffen da jeg våkna skikkelig opp bak forhenget, og en takk til sjefen sjøl fra Grålum i Sarpsborg som monterte totalprotesen, skrudde ut gamle skruer, satt inn det nye og ga PPT-rådgiveren og den følsomme skribenten fra Straiskleiva og Krigen et nytt løft.
Nå får jeg snart servert den siste frokosten. Seks halve med bretta gulost, skinke, italiensk salat og eplejuice. Kaffen noen minutter etter. Og mens den kloke, smilende og tålmodige fysioterapeuten er på vei opp trappa med den siste øvelsen jeg skal ta med meg hjem, så serveres nye håndklær, medisiner, omsorg, håp og iskald saft av en omsorgsfull fotballmamma, eller en nyutdanna østfolding som allerede har funnet tryggheten og empatien. Når de står der i grålysningen og forteller hvor mye klokka er, så er det som om englevingene fyller hele dørsprekken.
Hver eneste dag finner nye hofter, knær og skuldre veien hjem. Kompetansen, tryggheten, de ekstra ordene, ørene som lytter og alle smilene kan gjøre hjemreisen til en festreise. På naborommet, 404, er det et kne og en hofte som også gjør seg klar til et nytt liv denne morgenen. Jeg har blitt godt kjent med begge de nye eierne, og stilltiende tenker jeg at når vi tre dagen etter operasjonen gikk for egen maskin til spisestua, så kan Start rykke direkte opp.
En hjertens takk til alle. Jeg glemte han som trilla meg på rommet, ga meg et klapp på skuldra og var Chelsea-fan uten helt å vite hvorfor. Nå skal jeg love å trene hver eneste dag, og er jeg heldig så sitter jeg på høyden ved Bervannet til våren uten all verdens smerte og skimter det store bygget ved Otra, fylt av hvite engler, som hver dag gir store og små en ny og livsviktig retning.
Takk!