Reis deg

Neste gang du opplever rasisme rett foran deg, vipp nesa opp fra telefonen, reis deg opp og bli med og ta oppgjøret.

Publisert:

Kristiansanderen Jakob Berg (43) har skrevet denne teksten, som først ble publisert på hans Facebook-side. Foto: Ida Meyn

Brukergenerert innhold

  • Jakob Berg

Jeg farget heller ikke veggene mine i sosiale medier svart. Jeg tenkte på det og vurderte det nøye, men så ikke hva en slik form for slacktivisme fra min side ville bidra til. Tenkte at det da hadde blitt sånn: «der, den satt, nå kan jeg gå tilbake til å gjøre ingenting». Det igjen fikk meg til å tenke på hva jeg i hele mitt liv helt konkret har gjort for å bekjempe rasisme. Fint lite.

Hadde et «ikke mobb kameraten min»-merke på jakka en periode på tidlig 90-tall. Gikk i fakkeltog for å minnes Benjamin Hermansen på tidlig 2000-tall. Det var lenge alt.

Men det har likevel vært to episoder i det offentlige rom der slacktivisme ikke holdt. Begge gangene var det en yngre kvinne med afrikansk bakgrunn som sto og ble kjeftet på av en godt voksen, hvit norsk mann. Så høylytt og ubehagelig at kvinnene krympet seg. Og det kun på grunn av hvem de var, ikke noe de hadde gjort. Men siden dette var på offentlig transport kunne kvinnene ikke forlate situasjonen Begge gangene var ikke jeg den som sto nærmest. Men alle rundt – som åpenbart så og hørte hva som skjedde – latet som ingenting og hadde gjerne øynene hardt plantet i telefonen.

Det mest behagelige hadde vært for meg å gjøre det samme og vente på at dette ble borte av seg selv, eller at noen andre tok affære. Det var det ingen som gjorde. Jeg visste at jeg ville hate meg selv etterpå for ikke å ha gjort noe, og det var det som drev meg til å oppsøke situasjonen og be mannen holde kjeft og gå vekk.

Det ubehagelige for meg et par minutter var da at oppmerksomheten ble rettet min vei. Når noen er kjipe nok til at de går til verbalt angrep på en tilfeldig afrikansk kvinne på T-banen, hva kan de da finne på når de blir motsagt og bedt om å gå? Og akkurat som disse kvinnene var helt alene i situasjonen, ble jeg det også. Folk fortsatte å fokusere på skjermene sine eller late som ingenting. Det er en merkelig følelse å kjenne seg helt alene i en vogn full av folk.

Sånn har helt sikkert disse to afrikanske kvinnene og mange andre i Norge det ofte. Det stikker i meg å vite dette. Jeg kan velge selv om jeg vil forholde meg til dette, det kan ikke de som blir utsatt for rasismen.

En av de mest kjente filmene fra T-banen i New York, The Incident/Terror i natten (1967), tar for seg akkurat en slik situasjon som jeg har opplevd to ganger. Her er det to bøller som terroriserer en hel vogn. Ingen tar til motmæle, før det tipper over for en soldat på perm som i tillegg har armen i fatle. Han må slåss mot begge bøllene på egen hånd. Det triste med den filmen er at den slutter med at politiet, når de slutt kommer – altfor seint selvsagt – ender opp med å arrestere den eneste svarte mannen i vogna. En som ikke hadde noe med det å gjøre. Mens soldaten som sto opp mot bøllene, ender opp som knivstukket. Hans siste replikk til kameraten han tok T-banen med er «Where were you?»

Neste gang du opplever rasisme rett foran nesa på deg, vipp nesa opp fra telefonen, reis deg opp og bli med og ta oppgjøret. Er man alene, slik ofrene er, er det veldig tungt. Er vi flere, er det lettere.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Rasisme
  2. Blogg