Jeg begynte å blogge tidlig i tenårene. Jeg var nok ikke den kuleste fyren på skolen. Jeg hadde mangofarget midtskill ned til kragebeinet og jeg var stormende forelsket i omtrent alle jentene i klassen. Jeg sang i et kristent ungdomskor; eneste stedet i byen hvor akkorder med tall på var hipt. Vi sang “Herre, tilgi oss”, prøvde å mene det, mens jeg la uforholdsmessig avanserte planer for hvordan jeg og en kamerat skulle klare å drikke oss fulle uten at foreldrene våre fant det ut.

Nokas-ranet preget forsidene på Stavanger Aftenblad på denne tiden, og vi så Saddam Hussein bli hengt på YouTube. Jeg tror jeg så det live. U2 så jeg i alle fall live på Valle Hovin. Vi så Elton John på Sør Arena i striregn for så å overnatte billigst mulig; på venterommet til NSB. Musikk betydde mer enn madrass. Og jeg kunne lett gått rettens vei for å bevise at Metallica helt tydelig hadde mista det.

Jeg hadde to-tre faste lesere på bloggen og var fornøyd med det. Helt til en dag i 2006. Jeg posta et innlegg om Tomas-evangeliet. National Geographic kunne nemlig fortelle meg at det fantes et bortredigert evangelium der ute i ørkenen, gjemt i en leirkrukke utenfor Kairo. Dette måtte det bli blogginnlegg av.

Neste morgen hadde bloggen gått fra å ha to daglige klikk til å ha rundt tusen, som i mitt perspektiv var en opplevelse som mildt sagt ga høy puls. Det lå 57 kommentarer i bunnen av innlegget husker jeg. De som i dag har sin fulle hyre som nettroll brukte blogginnlegget som mitt til treningsleir. Pastorer fra Jæren, humanetikere og sinte hvite menn argumenterte vilt mellom seg. De siterte bibelvers som om det var lille gangetabellen. Etter denne noe overveldende saken la jeg ned bloggen for godt og satte meg på en pianokrakk.

Når jeg nå for noen dager siden ble spurt av Fædrelandsvennen om å blogge, hadde jeg helt glemt min egen fortid. Som fan av Fevennen, var det lett å si ja. Som popartister flest tror jeg at jeg har mye på hjertet, noe å tilføre, noe å fortelle.

Så hva kan jeg bidra med? Jeg kom frem til at bloggen min bør handle om kulturpolitikk. Lokalt, men også nasjonalt. Den kan også handle studentlivet på UiA. Om Charlies og om Fiskebrygga. Om de mangfoldige vakre sidene ved Sørlandet. Men også om flybussen fra Kjevik.

Det blir faktisk enklere for meg å si hva jeg ikke tror jeg skal skrive om. Det blir lite religion. Det blir lite om Tooji-evangeliet eller hva nå National Geographic kalte det.

Sist gang jeg uttalte meg om religion ble det dobbeltside i VG. Så nå skal jeg skrive om andre ting. Også skal jeg skrive så kort som mulig. For jeg veit at du har dårlig tid. Er du som meg, så multitasker du når du leser dette. Scroller Instagram, svarer på mail, og ser på 30 sekunders Facebook-filmer, tatt opp fra dashbordet til en bil i Russland som skal til å velte. Alt på samme tid.

Dette kan jo gå bra.

Pål Rake (26) tok en mastergrad i popkoringer ved UiA i 2014, og jobber som artist og musiker. Han er på Sørlandet mest kjent som finalist i The Voice, eller som en av skaperne bak sommerkonsertene på Fiskebrygga.