Håkon Repstad sr. (75) fra Søgne har skrevet denne teksten. Håkon Repstad sr. (75) fra Søgne har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Soldat på perm

Det rister og skaker i karosseriet og jeg opplever kraftige slag mot bilgolvet.

Den siste skoletimen denne dagen handler om Ackermanns styring, om forhjulenes spredning i sving, om kjøreegenskaper og forskjellen på understyring og overstyring. Jeg følger nøye med når instruktøren forklarer at ytterhjulet har lengre rullevei enn innerhjulet, ved svingkjøring, og utsettes for større skråløpsvinkel dess høyere sentrifugalkraften er.

Samtidig surrer kjæresten min i bakhodet. Hun som snart skal bli kona mi og som jeg ikke har truffet på flere uker og som bor førti mil fra Helgelandsmoen. Ei lang reise ligger foran meg denne dagen. Ved tjenesteslutt er det månedslov, permisjon og lang weekend. Permisjonsseddelen vet jeg ligger ferdig underskrevet og godkjent, men utleveres først etter rom-inspeksjon og sluttført oppstilling. Den grønne uniformen med distinksjoner, henger ferdigdampet i skapet på rommet der vi seks soldatkameratene bor.

Av med arbeidsuniform og på med permisjonsuniform. Jeg er ikke sein om å stikke fra leiren så fort troppsbefalet klarerer. Ikledd uniform av vadmel, beret, bandolær og brune blankpussa sko, drar jeg på hjemvei med pakksekken over skuldra. Fridager i sikte og en kjæreste som venter. I brevet til henne noen dager i forveien var planen klar. Jeg ville haike hjem. Den billigste skyssen og den raskeste måten å komme fram på. Med tegngivende tommelfinger mot sør, ser bilistene behovet. Hjemturen til Repstad kan dreie seg om seks timer, og der venter både det ene og det andre. I den sjuende himmel, med Norderhov kirke like ved, er Jim Reeves’ I Love You Because, nynnemelodi og bidragsyter til stigende forventninger – jeg må komme meg hjem så fort som mulig.

Den første bilen som stanser tar meg med i retning Drammen. Først passeres Vik, så Sundvollen og deretter kjører vi Lierveien til Drammen. Der venter «Sørlandske hovedvei». Det er nå å håpe på at neste strekk blir i en og samme bil, og det skulle lykkes – nesten.

En rød VW-boble stanser like ved meg. Med fronten i retning bybroa, Sørlandet og mot henne der hjemme, takker jeg ja til spørsmålet via sidevinduet.

– Vil du sitte på, så hopp inn! Jeg skal til Flekkefjord, sier den mannlige sjåføren. – Og du?

– Til Kristiansand, Søgne, svarer jeg.

– Vær så god, stig inn.

Han er eldre enn meg, er ikledd caps og med bremmen feil vei. Ureglementert, tenker jeg, samtidig som jeg tar av meg bereten som reglementert har sin snei ned mot høyre kinn. Sjåføren tar imot pakksekken, mens jeg tar plass i passasjersetet. Benplassen er god når setet reguleres til bakre posisjon og jeg kjenner muligheten til å strekke beina, og kanskje også få en dupp etter hvert. Flaks igjen, tenker jeg. Noen tommelfingertegn mot sør, og gratisreise helt hjem.   

Mannen som presenterte seg som Petter, gir gass. Jeg hører motorrusen fra hekkmotoren og kjenner rykket i karosseriet. Speedometernåla vibrerer omkring åtti og «sørlandske hovedvei» ligger foran oss. Slettene er lange og mange, og i svingene går det unna. Bobla lystrer og hastigheten oppleves av meg som i raskeste laget. En og annen unødvendig forbikjøring blir utført i spenningsfeltet, og kjørestilen føles til tider aggressiv. Men vi skal langt og jeg vil ikke være den som hindrer.

Petter har tilsynelatende kontroll, men i mine tanker surrer likevel yrkesteorien fra seineste skoletime, om overstyring og skrens, om sentrifugalkraft og skråløpsvinkel. Den våte veibanen gjør til tider sikten dårlig, og Petter må myse med øynene mot den mørke veibanen. En og annen møtende bil med skarpe lys forstyrrer også, og vindusviskerne jobber for fullt.

Over Songe-sletta går det i over hundre. Fart og kjørestil er for lengst akseptert og engstelse fraværende.

Vi nærmer oss avkjørsel til Tvedestrand. Amtmannsvingen. Noen hundre meter før denne, i den siste skarpe kurven, er det at jeg rives ut av dvalen. Brått opplever jeg Petter dreie panisk i rattet, fra side til side. I skrensen kommer trær truende nær frontruta, mens veibanen sørover vises i sidevinduet. Bobla har kurs mot fender og skråning, og Petter roper:

– Hold deg fast!

Det rister og skaker i karosseriet og jeg opplever kraftige slag mot bilgolvet. Retningssansen oppfattes som opp ned, samtidig som biter av herdet glass strøs utover i kupeen. I sideleie, oppunder taket av bobla, kjemper vi begge kampen om å finne veien ut av den deformerte kupeen. Den manglende frontruta blir redningen. Det blir å krype ut, mens bobla ligger på taket. Sammen hjelper vi hverandre opp den bratte skråningen og igjen er vi på den «sørlandske hovedvei», men nå med status som fotgjengere. Jeg forstår at vi har vært mer enn heldige. Kun noen skrammer og jeg med et kutt i leppa. Pakksekken har jeg også fått med meg og vi danner oss et overblikk.

Like etter stanser en bil med politistudenter, også de på hjemvei langs «sørlandske hovedvei». Vi får begge haik. Petter til nærmeste bensinstasjon og telefon, mens jeg helt fram til Søgne og min elskede. Hjemreisa fullført, og en ny bekreftelse på at smerten ved avskjed er ingenting imot gleden ved å kunne møtes igjen.

Denne teksten ble først publisert i Fritidsnytt.

Les mer av Håkon Repstad sr. her