Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

All inclusive i verdens største land

Nå er vel Syden stengt en liten stund til, men vi var der i forfjor høst. I verdens største land – Syden.

Vi bladde opp en mindre formue for hel uke «all inclusive». Og det ble det jammen, «all inclusive» altså, for ingen skal si det var en begivenhetsløs ferie. I løpet av uka vi fikk servert grenseløse mengder mat og drikke, jordskjelv, vind og regn. Ja, og sol, selvsagt.

Men «all inclusive» kan by på overraskelser også. «Hva i all verden er det du driver med? Hva er det som skjer? Hva holder du på med?» Min bedre ¾ satte seg fortumlet opp. «Jeg har fått stikk i natt», fortsetter hun. Selv lurer jeg på om vi sover i en massasjeseng, og om jeg har kommet borti knappen i løpet av morgentimene. For senga rister skikkelig i flere sekunder. Gynger fram og tilbake.

En veldig rar følelse som blir borte når jeg spretter ut på golvet. Jeg ser etter knappen, men skjønner at enten har jeg drømt, eller så var det et jordskjelv. «Did you feel the earth move, baby?» spør jeg når jeg får summet meg litt. «Endelig?» For jordskjelv var det. Mulig bare et lite ett, men dog. Mitt første jordskjelv av den sorten.

Ute på balkongen er det mange morsomme betraktninger man kan gjøre seg på morrakvisten. For det er noe fascinerende fælt over jakten som finner sted i morgentimene når gårsdagens helter fra poolen glir ut av skyggene med favnen full av håndklær og capsen trukket godt nedover ørene.

Hurtig, for det gjelder å ikke bli sett, beveger de seg mot solstolen de er sendt ut for å besette. Hurtig, for de vet at dette ikke er innafor. Det er litt som å smugrøyke. Hurtig, «On a Mission», for på balkongen står mor og dirigerer. Følger med. Og så møter de naboen fra solstolen i går. Ute i samme ærend.

Borte er «Snikende Ullteppe», og all forsiktighet kastes over bord. Jakten utvikler seg raskt til et hinderløp der de hurtigere og hurtigere går mot stolene akkurat ved bassengkanten, rett ved palmen som gir litt skygge til mor. Det er slutt på å følge stiene. Det går over hinder etter hinder. Stoler og barnebasseng. Og fornedrelsen venter for den som ikke er rask nok, for «hun» står på balkongen og forventer riktig bytte. Det står om mer enn det som skjer på bakken, for «hun» og hennes velvilje er egentlig alt han er ute etter. Og nåde den som ikke besetter riktig stol. Han får en lang dag.

Men altså.

«All Inclusive» i verdens største land betyr at man skal sole seg under skyfri himmel mens den eneste bekymringen er om en orker å slepe seg til matsalen før den stenger. I tillegg til alt det andre betyr «all inclusive» ungefri. Aktiviteter for barna ledet av unge freshe aktivitetsledere.

Men «all Inclusive» betyr ikke «Inkludert dårlig vær».

Men det blir jo litt kjedelig å ligge på samme solstolen en hel uke, så noe aktivitet blir det jo. De unge freshe er irriterende hissige på å inkludere oss voksne også, og vi foreldre var midt i en sivilisert vannpolokamp mot barna da det begynte å hølje ned.

«Ååååoookej», gauler aktivitetsleder Carl fra Skåne. «I detta vææderet blir det Siiista mååålet winnerrr».

Det spilte tydeligvis ingen rolle for Carl at vi voksne ledet Bigtime mot kidsa, for Carl var på barnas lag. Barnas konge. Carl – med det store blonde håret. Carl – med tannpastasmilet. Kong Carl ...

Gjennom hele kampen hadde jeg som vanlig holdt lav profil, men urettferdighet liker jeg dårlig. «Ååååoooookeyy, Carl», tenkte jeg. «Du skal få se ditt siiista mååål, du».

Og Kong Carls barnesoldater med kongen som siste skanse fosset fram. Kong Carl – med apearmene, sendte pasninger hit og dit. Vant med å treffe. Vant med å vinne. 20 barn mot 10 voksne.

Og «Kong» Carl møtte meg. Foran mål. Carl og jeg. I hver vår ende av ballen. En kort kamp. Før jeg fylte målet med både ball og Kong Carl.

De voksne vant. Jeg vant. Carl tapte. Kong Kjell.

Og Carl skal prise seg lykkelig for at jeg ikke har konkurranseinstinkt.

Les flere innlegg av Kjell Moan her