Slappfisker og unnasluntrere

Språket endrer seg, og paradoksalt nok er det vi voksne som får høre at vi ikke henger med.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto:  Håvard Gohli

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

«Pappa, hva er egentlig en slappfisk?» Junior så spørrende på meg der han lå og slengte seg i sofaen med nettbrettet i fanget. Jeg hadde bedt ham om å utføre sin husplikt – tømme oppvaskmaskinen, og for n’te gang hadde jeg kalt ham akkurat det – en slappfisk. Jeg bruker egentlig ordet så pass mye at jeg kaller han «Slapp Fiskesen», når han er så daff at han formelig former sitt 10-årige legeme i ett med sofaens konturer. Hadde han hatt klær med samme farge som sofaputene, hadde han glidd så i ett med omgivelsene at han hadde han risikert at noen satte seg på ham.

«Jo, en slappfisk er en slapp og lat person som ikke gidder noen ting. Omtrent som en slapp fisk som henger på kroken, men ikke gjør noe motstand når du sneller inn.»

«Jammen det er jo bare akkurat nå, pappa», responderte junior forurettet.

«Å, nei du. Mange bekker små, vettu» ... sa jeg til poden som så stumt og uforstående på meg og hadde ramlet helt av lasset.

For det er ikke bare epleslang, cowboy og indianer, pil og bue, og sprettert som er ukjent for denne representanten av framtidas Norge. Språket endrer seg, og paradoksalt nok er det vi voksne som får høre at vi ikke henger med. «Det er jo skikkelig «lættis», sa Markus til meg på treningssenteret da vi diskuterte en øvelse. «Hva betyr det», måtte jeg spørre. Markus flirte i skjegget (dunet) og ga meg en litt unnvikende forklaring, som lot meg forstå at han ikke var helt enig med meg.

Men tilbake til Junior i sofaen. Han lurte litt på hvordan vi snakket i gamle dager – «da du var liten, pappa».

«Gamle dager», lynte jeg fornærmet tilbake. «Det var da Farfar var liten, og før det også». Jeg var liten på 70-tallet, og det er jo bare ... noen få år siden».

50 år, går det opp for meg. Det er faktisk nesten to mannsaldre, gitt. For junior er jo det en evighet.

«Nei, vi snakket da norsk og helt vanlig», svarer jeg og føler meg gammel.

En ting er at nye ord som «lættis» dukker opp, men det sørgelige er at etablerte ord og uttrykk forsvinner. Ord som for eksempel båndsalat, ransel, stensil (som luktet så godt), fusentast, pappenheimer.

Og stymper.

«Vi skal nok finne ut om den stymperen snakker sant», så min gode venn Christian til meg. Vi diskuterte en fjott som utga seg som tidligere spesialsoldat (FSK), men det var veldig mye som tydet på at det ikke var sant. Nå viste det seg at «stymperen» bare var en stakkar som skrøt og bløffet seg gjennom livet, men ordet «stymper» er det ikke mange som bruker lenger. Ganske synd egentlig, for stymper er en ynkelig, fattigslig, ussel og feig person – en stakkar, og beskriver godt den vandrende bløffen vi diskuterte akkurat da.

Men da jeg var ung, altså i gamle dager – sånn ca. for 50 år siden, opplevde de det samme. Ord som forsvinner blir med ujevne mellomrom samlet og erklært savnet. Da jeg var liten, ble det utgitt en samling ord «som nå enten er helt foreldet, eller som man må regne med en stor del av den yngre og yngste generasjon føler seg usikre på». Den gang etterlyste man ord som abaklig, balstyrig, geleide, petisjon, entledige og skjørlevenehet. Jeg husker min far (i gode øyeblikk) kunne beskrive noe som abaklig (han hadde ellers et atskillig mer fargerikt språk enn det, når noe var vanskelig å få til), men det er flere ord her jeg ikke skjønner også.

Påvirkning fra det store utland og innflyttere som meg selv gjør at dialekter og språk endrer karakter, men jammen er det noen av de gamle uttrykkene som var flotte. Folk var ikke drita før i tiden. De var «grundig påseilet». En rekke bøker, eller TV-serie ville vært en «føljetong». En «pappenheimer» var opprinnelig en standhaftig og lojal person. Og denne bløffmakeren var altså en stymper. Eller i beste fall en «plattenslager».

Selv om mange fine ord og uttrykk er en saga blott, så er det vel greit at noen ord forsvinner også. Ingen er invalide lenger og ingen går på fattigkassa. Vaskekjerring er erstattet med renholder og romfolk kalles ikke tatere lenger.

Og min gode venn Christoffer er slettes ikke «mongo», men har Downs syndrom. Nåde den som bruker ordet «mongo» så hans far Tommy hører det.

Men han unnasluntreren i sofaen fikk fort opp dampen etter en velrettet salve fra opphavet, og gjorde forurettet retrett inn på kjøkkenet til en oppvaskmaskin som ventet på en nidkjær pode.

«Lættis» betyr for øvrig latterkrampe, latterkule. Ikke mye respekt for min oppfatning av øvelsen vi diskuterte der, altså.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Kjell Moan