Vi har vært på Hovden, og gjort de siste forberedelser for romjulsfeiring i Setesdal. Det er smått med snø, og gradestokken var oppe i fire-fem grader. Det dryppet fra taket, og løypenettet fristet ikke.
Derimot, snøen som lå var kram. Vi kunne lage snømann. Farfar og Johannes gjøv med lyst og iver løs på oppgaven. Snøen lot seg ikke rulle, som ellers når forholdene for den slags aktiviteter er optimale. Men, med spader, en stor og en liten, ivrige hender med polvotter, og løfte om å få snømannen klar til vi skulle komme tilbake, fikk snømannen liv. Vi hadde skapt et nytt medlem i den utvidede familie, men akk og ve-lykken ble kortvarig.
Vi er langt fra de første, som må erkjenne snømenns, og livets forgjengelighet. Meteorologene hadde likevel varslet kaldvær fra søndag, og beinkalde dager frem mot helligdagene, Vi satset på at kuldegradene nok måtte komme og redde vår mann. Gjennom lørdagen drev vi aktivt livsoppholdende og nødvendig reparasjonsarbeid. Snømannen gikk natten i møte, med en fair sjanse på å kunne få feire jul sammen med oss.
Men nei, kampen for tilværelsen er ubønnhørlig. Gjennom natten har vinden ult rundt hyttehjørnet, og kuldegradene lot vente på seg. Først etter at elementene har redusert Snømannen til det ugjenkjennelige krøp gradestokken nedover. Hatten er blåst bort, øynene falt ut og gulerota til nese henger sørgmodig og slenger. Nå, som det endelig er blitt kaldt, er den en gang kramme snøen omgjort til umedgjørlig is, og «beyond repair» for vår en gang blide og virile snømann.
Jeg skal ikke ekstrapolere det siste døgnets kamp mot vind og varmegrader til det ultimate bevis på klimaforandringene. Til det har generasjoner av besteforeldre og barnebarn i uminnelige tider fått oppleve sine versjoner av «Frosty the Snowman», men for oss to har det vært ei dramatisk helg på Hovden. Kampen for tilværelsen er på et vis blitt en del av toåringens nyvunne livserfaring.