Jeg hadde en rask prat med min gode venn Jan Roger her om dagen. På Messenger. For det blir alltid raske prater på Messenger eller sms mellom menn. Vi kaster ikke bort tid på «Hei, hvordan har du det», eller andre «damegreier». Lurer vi på noe, så spør vi. Og svaret er alltid like kort som spørsmålet. Pappaer kommuniserer som de rene revolverjournalistene. Jeg spurte, JR svarte. Kjappe spørsmål som «Adr. din?» og «Kl?»
Han svarte med adresse, klokkeslett, og ellers «tommel opp». Deilig, solid, konsis og etterrettelig «pappakommunikasjon». Ikkeno’ skravvel eller unødvendige utredninger. Siste ord var «tommel opp» fra meg og avtalen var i boks. Ingen sure miner eller rom for misforståelser. To voksne menn laget en avtale – akkurat slik det skal være. Når vi møtes kan vi skravle. På Messenger avtaler vi. Punktum.
Språk og kommunikasjon er artige greier. Språket endrer seg, ord og uttrykk blir borte, og de siste 30 årene har vi kommunisert mest elektronisk. E-post er forbeholdt lange meldinger – mest i jobbsammenheng og er vel i grunnen også i stor grad «ut» sånn mellom vanlige folk. Det meste foregår på sosiale medier, og vi «voksne» henger med så godt vi kan. For min del har Messenger stort sett blitt en grei plattform – sånn rent privat, men også til en viss grad på jobb.
Her om dagen ramset vi opp en haug med forskjellige plattformer vi kommuniserer på. Facebook, Messenger, sms, e-post, Workplace, Spond, telefon, Teams, for å nevne noen. I tillegg kommer alle gruppene man er med i på Facebook, Teams og Workplace. «Før i tia» var det telefon og brev. Eller personlig oppmøte i bank eller e-verk.
Nylig kunne man på nyhetene følge saken om nettopp punktumet. Hverken JR eller jeg kunne brydd oss mindre, men nå er altså et enkelt . (punktum) et tegn på at senderen er sinna. «ok.» er slettes ikke ok, og skulle du finne på å motta kun «k.» bør du helst ha «Doomsday Preppers Complete Survival Manual» i bokhylla. Og bare pass deg, for ifølge mine voksne døtre er en melding uten smilefjes omtrent i samme kategori. Vel vel, tenker nå jeg. Hvor kommer dette visvaset fra? Er dette bare det reneste sludder og sammenfiltret, meningsløst snakk (vrøvl) fra ende til annen, eller er det bare vi gæmlisser som ikke henger med i svingene?
Noen tar i hvert fall til orde for «språklig forfall», men det gode spørsmålet er om endring av språket er det samme som forfall? Min far var riksmålsmann og ergret seg eksplosivt over språklig forfall og det han kalte voldtekt av språket. Han bannet styggelig over dette, men ikke på riksmål må vite, for han var jo trøndersk bondegutt, egentlig. Han brukte for øvrig samme velkrydrede vokabular over ubrukelige bruksanvisninger. Riksmålsmannen så for seg et språklig Armageddon og Ragnarok i oppvoksende generasjoners lefling med språket. Men hadde han rett?
Professor Rolf Theil sier til spåkrådet.no at «folks oppfatninger om at språk blir dårligere når det forandrer seg, bunner i at vi mennesker er glad i det kjente.» Og professoren langer ut videre: «Irritasjon over språket er egentlig en form for borgerlighet. På samme måte som at noen er veldig opptatt av hvor kniven skal ligge, og hvor glasset skal stå på et middagsbord, er noen opptatt av at språket skal være sånn og sånn.»
For min del bekymrer jeg meg ikke all verden over dette, men registrerer heller at det ikke alltid går så galt som (små)borgerligheten tror. Språket som utvikler seg på sosiale plattformer blir nemlig ikke overført til dagligtale og skriftspråk i den grad (små)borgerskapet er redde for.
Det som derimot er et sørgelig faktum er at dialektene utvannes. VG melder at «på skoler i typiske dialekt-distrikter er det nå over halvparten av elevene som dropper dialekt. Elevene snakker Oslo-mål med venner». Språkforsker Arne Torp tror i «Nationen» at dialektbruken er radikalt forandret om to generasjoner, og det ser ut til at språkforskerne generelt enes om at dialektene på mindre steder utviskes til fordel for de nærmeste byene. Dette syns jeg for min del er sørgelig, for noe av det som gjør landet vårt språklig rikt er nettopp dialektene. Ingen kan banne så lyrisk som en nordlending, «Snikker Andersen» i jula skal være på hedemarkdialekt, og hvordan ville «Krøllane» eller andre sørlandsviser høres ut på en flat østlandsdialekt?
At språket forandrer seg, og at vi gæmlisser ikke liker det, er ikke noe nytt. For 50 år siden ble det gitt ut en bok om «ord og uttrykk som nå enten er helt foreldet, eller som man må regne med en stor del av den yngre og yngste generasjon føler seg usikre på». Det har jeg tidligere skrevet om her, så det skal jeg ikke gå inn på, annet enn at det kan virke som man i uminnelige tider har vært bekymret for utvanning av språket.
Men altså, jeg vet så inderlig vel at hvis jeg vil nå frem til andre, må jeg bruke et språk de forstår. Det varierer jo litt selvfølgelig – alt etter situasjon og hvem jeg snakker med. Det er litt forskjell når jeg åler meg prøvende inn på min bedre 3/4 sånn ved leggetid, og når ungdommer på treningssenteret får «tilsnakk» når de ikke følger reglene. Jeg får ikke alltid «smilefjes» eller «tommel opp» fra noen av dem, men det er i hvert fall ingen tvil om hva jeg mener.
Eller er ute etter.
Punktum «smilefjes» «tommel opp»