Jeg så ut som dem – var det noen fordel?

Å vokse opp som en som er annerledes er tøft.

Publisert: Publisert:

Den Evje-bosatte filmregissøren og barnebokforfatteren Grete Salomonsen Hynnekleiv (69) har skrevet denne teksten, som først ble publisert på hennes Facebook-side. Her er hun sammen med ektemannen Odd Hynnekleiv. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Grete Salomonsen Hynnekleiv

Det gjelder også «usynlige» innvandrere – de som er like utenpå, men har vokst opp et annet sted.

Vi er mange som har gått omkring med den samme følelsen av ikke å høre til. Vi blir sett både rart på og skjevt på – noen ganger som interessante kasus med en annen bakgrunn, andre tanker, andre leker, en annen musikk ...

Jeg husker at jeg ofte spurte meg selv: Hvordan gjør nordmenn dette? Hva snakker de om når de står i en klynge? Hvorfor bruker de ikke flere farger?

Jeg var definert som norsk. Jeg hadde jo norsk pass. Dessuten hadde jeg lyst hår og blå øyne. Jeg så ut som dem. Det skulle jo være en fordel – eller? Det var det ikke. Tvert imot. Når man ikke oppfører seg som dem, blir man et null.

Jeg bar på en hel annen verden inni meg. En verden jeg ikke kunne snakke om eller dele med noen. Selv ikke mine nye venner – for da ville de synes jeg var rarere enn det de allerede synes at jeg var. Hva gjør vel det med et menneske?

Jeg lengtet etter å være en av dem – men syntes det var vanskelig å bli det. Jeg snakket heller lite om min bakgrunn og identitet blant venner. Var det rasisme?
Som ny 16-åring i Norge var det enkleste for meg å være anonym og stille, og prøve å finne ut hvordan jeg kunne sno meg gjennom dette rare fenomenet mine foreldre kalte mitt land.

Jeg trodde jeg var norsk – men var det ikke – og det var ikke pga. min hudfarge.
Dette er mitt land og jeg ser ut som en av dem – mitt pass sier at jeg er norsk – men likevel blir jeg nok aldri helt integrert. Å være annerledes blir en del av min identitet.

Ennå – etter mer enn 40 år i Norge – opplever jeg at menneskene her ser på meg som et fenomen. Forskjellen fra da jeg var 16 og nå er vel at jeg nå bare kjører på, og er meg, selv om jeg kan oppleves som et rart fenomen av andre. Er det flere som har det slik?

Jeg tror at det beste jeg kan gi videre til andre som sitter med denne følelsen av annerledeshet, er oppmuntre dem til å kjøre på og bare være annerledes. Det er OK!

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Rasisme