Det beste med 17. mai er å komme hjem på sofaen om kvelden

17. mai er en fridag, men det føles IKKE som fri.

Publisert:

Dora Thorhallsdottir (44), som er utdannet ved Universitetet i Agder, har skrevet dette innlegget. Foto: Privat/NTB Scanpix

Brukergenerert innhold

  • Dora Thorhallsdottir
    komiker og EQ-terapeut
Denne artikkelen er over to år gammel

Våkne grytidlig, stryke skjorter, se på barnetog, høre på korps, smalltalke om bunader, mas hele dagen og vonde sko. I morgen er det 17.mai, og her sitter jeg og ser for meg hvordan dagen blir.

Når klokka nærmer seg syv, begynner korpsene. Og skjer det noe nytt? Neida, de spiller eksakt de samme sangene som alle årene før, men hey! Det er ikke tradisjon uten at man gjentar det man gjorde året før. Og når vi først snakker om korps… Hva skal man si? Dersom det ikke eksisterte i dag, så tviler jeg på at noen hadde fått gjennomslag for ideen nå. «Hei dere! Hva med å ta en skokk med unger og lære dem å gå i takt mens de spille sanger som alle kan bare synge litt av, og så fremfører vi det kun EN dag i året?! Med litt sånn ufikse klær? Er ikke det en god idé?!».

Sanna Sarromaa gratulerer nordmenn med dagen, men: Ingen klump i halsen på 17. mai!

Og så begynner maset. Det er en fridag, men det føles IKKE som fri. For det er opplegg hele dagen. Du står opp for tidlig, korpset spiller småsurt i det fjerne på en flaggheising der en eller annen snakker i sprakete høyttaleranlegg om at vi aldri må glemme krigen. 

Det er da du skal finne frem nystrøkne bunadskjorter, som alle i hele Norge har gruet seg til å stryke i fire uker. Det er leting av pensko til barna, som nesten alltid er blitt for små, og du som dame tar på deg høye hæler som du allerede da gleder deg til å ta av igjen.

Så er det å dekke på til 17.mai-frokost, som du ser i alle reklamer er overdådig og flott. Mens du selv slenger ut noe leverpostei og salami og tenker at du har i det minste kjøpt et 17.mai-kubbelys. Et sånt med flagg på. Etter 20 minutter, når frokosten er over, blåser du det ut og DER er lyset avleggs og kan ikke brukes igjen før det er gått et år. Hvert år, sånn holder vi på. I ethvert møblert hjem finnes det minst åtte-ni påtente 17.mai kubbelys, som aldri ser dagens lys igjen.

Så er det å levere barn til toget. Der jeg bor skal det hele begynne på et fotballstadion, med omtrent 16 barneskoler til stede. Og er det noe system? Alfabetisk? Nope! Her må du bare lete til du finner.

Etter det, må du som forelder vente med andre foreldre som du ikke har sånn masse til felles med. Det blir mye prat om bunad. Om hvor bunaden er fra, spesielt. Alltid interessant hvordan den ikke er fra der personen er vokst opp eller bor. Neida, det er alltid noen ANER derfra. Det kan til og med være fra mannens familie, en kusine sin filletante som bodde noen år i Telemark. Oslo vest damer er fulle av «aner» fra det fylket. Det, og Nordland. For bunaden er jo så fin, så hvis vi bare leter med lupe bakover i slekta.

Og så går barnet ditt forbi, mens du vinker og hoier og selvsagt filmer og tar 58 bilder. Som du vet utmerket godt at du aldri kommer til å se på igjen. Du har aldri tenkt: nei, skulle jeg ha sett på 17.mai-bilder fra toget for fire år siden? Når toget så endelig nærmer seg slutten, hiver du deg på og rusler i krabbefart, for å finne igjen barna i et mylder av folk. Og selvsagt, midt i det hele har et lite tivoli funnet seg til rette, og prisene er så høye at det virker raust å selge pølser til 45 kroner.

Og så er tiden inne for å dra på skolen og se 5.klasse-foreldre stresse som ansvarlige på hver sin aktivitets-post. Alltid interessant å se han pappaen som fikk i oppdrag å stable åtte bokser, som barna kaster baller på. Han er så blid til å begynne med! Bøyer seg ned, plukker opp baller og bokser, stabler på nytt og på nytt, med et stort smil hver gang, inntil du ser at alt av livsgnist har prellet av og han til slutt får et «jeg hater alle unger»-blikk, når han for 750368 gang bøyer seg ned for å stable nok et tårn som barn kan ødelegge. Du kan banne på at dersom han har et yngre barn, så er familien i Syden når det barnet går i 5. Ikke faen om jeg skal på post igjen, tenker han med sammenbitte tenner når han bestiller tur til Tenerife på 17. mai, tre år i forkant.

Etter å ha stotret seg gjennom samtaler med enda flere foreldre på skolen, om bunader IGJEN, er man kanskje bedt på en 17.mai-grillfest. Der fortsetter samme typer samtaler, med en svidd, lunken grillpølse og noen rester av en salat som stort sett består av mais og paprika.

Og så kommer det beste øyeblikket med den dagen: å komme hjem, ta av stæsjet, på med de mest komfortable klærne du har, og se på en episode av et eller annet på Netflix. DA koser jeg meg mest. Litt trist, men sant. Gleden er stor når ungene er lykkelige og beina er høyt på sofaen, så vet du også at det er et helt år til neste gang. Og DET er en liten lykkerus i seg selv.

Hurra for 17.mai!

Les også av Dora Thorhallsdottir:

Slutt med lekser!

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. 17. mai
  2. Netflix
  3. Korps