Når nyansene i et menneskeliv er i ferd med å drukne i debatter om symptomer og diagnoser, kan det være lurt å ta noen skritt tilbake og stille det mer grunnleggende spørsmålet som kan forene på tvers av forskjeller: Hva er et menneske?Vi får stadig ny kunnskap om menneskesinnet og menneskets utvikling. Allikevel har alle som arbeider med mennesker, en utfordring: Å gjøre økt kunnskap, ny forskning, og yrkeserfaring, om til vennlighet og genuine menneskemøter som gir livsmot, tross sår.

Når vi blir ensidig opptatt av diagnosekriterier for ADHD, depresjon eller angst. Ser etter symptomer på spiseforstyrrelser eller selvskading. Plasserer i kategorier som stille jenter eller utagerende gutter. Fokuserer på diskusjoner om hvem som er traumeutsatt eller ikke. Da kan det være en ide å løfte blikket, finne fram vidvinkelen og spørre: HVA ER ET MENNESKE?

Når et barn ikke kan sette seg i stolen hos en terapeut uten at terapeuten har i oppgave å finne en diagnose, er kanskje både terapeuten og den han skal hjelpe, låst i et altfor lite rom? Et rom barnet vanskelig finner sin plass til å leke og vokse i. Et rom uten plass for nyanser, tro og plutselig glede og vekst? Da kan det være fint å bli minnet på spørsmålene som kan åpne for nyanser: Hva er et menneske? Hvordan er det å være akkurat deg akkurat nå? Hva trenger du? Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Hva vil du gjøre selv?

VerdiTreffpunkt

Hva er et menneske? Dette gamle ærverdige store spørsmålet av få ord, kan allikevel få fram mange nyanser i svarene som kommer. Spørsmålet inviterer til bevissthet på menneskesyn framfor syn på livet menneskene lever. Til å lytte til den andres fortelling – framfor å beskrive den andre ut fra egen fortelling. Det løfter fellesnevneren: VI er mennesker. Vi er like verdifulle. Det kunne vært meg som var i den situasjonen du er i. Som gjør at vi oppdager det fellesmenneskelige som forener oss tross forskjeller.

Denne gjenkjennelsen bygger egenverd og gode likeverdige møter.Den nasjonale filosofiske hverdagsdialogen om menneskets storhet kan starte i enkeltmøter, gruppesamtaler rundt om på steder der mennesker møter mennesker for å få hjelp til livene sine. Jeg blir gjerne med på et nasjonalt verditreffpunkt der ulike profesjoner og fagmiljøer møtes til dialogen: HVA ER ET MENNESKE?For å ikke glemme at det unevnelige, det ufattelige, det uforståelige, også er en del av et menneskeliv. Den plutselige bedringen. Den uventede sorglammelsen. Den gryende gleden. Den kommende styrken.

Hvert menneske har sin historie, sine reaksjoner. Selv på samme vonde hendelse, har vi ulike reaksjoner og ulike behov fordi vi er skrudd sammen forskjellig. Underets tid er forhåpentligvis ikke forbi. Tro, ressurser, uventede tanker, smil – kan gjøre at noe plutselig blir helt forandret.

Fagliv og sneversyn

Fordi fagpersoner også kan legge store deler av sin identitet i det de har forsket seg fram til og kan mye om, kan de bli hårsåre og forsvarere av egen forskning, snarere enn å lytte åpent til dem som har funnet helt andre svar enn dem selv. Kanskje må vi alle innimellom tvinges til å lytte til dem som har funnet noe annet enn oss? For å utvide perspektivet. For å aldri glemme at hvert av barna som er utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt, har sin egen fortelling, vi i tillit må finne.

Økt profesjonalisering av hjelp er bra og nødvendig. Kvaliteten på hjelpen som gis i de ulike tjenestene, synes å bli bedre jo mer den tar opp i seg bevissheten om at det er hverdagene som må bli gode. Det er ingredienser som vennskap, gode relasjoner, trygghet og følelse av å være verdsatt, som skaper mening.

Hjelpen ut i hverdagslivet

En økt bevissthet om hva hjelpeapparatet kan gi når vi har det vanskelig og hva det ikke kan gi, er allikevel nødvendig. Det er ikke i terapitimene livet skal leves, det er i hverdagslivet. Derfor blir en mobilisering av vennlighet og hverdagsomsorg som alle kan gi, gode injeksjoner av motstandskraft.

Hva kan folk flest gjøre for å bedre folkehelsen i hverdagen? Vi hører mye om fysisk styrketrening. Like livsforbedrende er den psykiske styrketreningen. Jeg vil slå et slag for hverdagslivet, hverdagsomsorgen, hverdagssmilet og hverdagsvennskapet. Det er godt for kropp og sjel. Vi kan gi et smil, vise vennlighet og bygge vennskap. Det enkleste og banale som noen vil fnyse av, viser seg fremdeles å være det vanskeligste.

Det åpne hjemmet, praten over gjerdet, kaffeslabberaset, venninnekvelden med tre nye du ikke kjenner så godt, smilet til kollegene på jobb, til de andre i klassen. Det er lett å kalle det naivt. Jeg vil kalle det naivt supert. Fordi vi i tillegg til å fordype oss i spesifikke diagnoser og symptomer trenger å fastholde det vide blikket: Hva er et menneske? Hva er det felles menneskelige som forener meg og dem som føler, tenker og lever helt annerledes enn det jeg gjør?

Gode tjenester for barn og unge, hjelp til barn og unge som sliter og har det vondt, må være nærest mulig der barn og unge er og legge til rette for gode hverdagsliv og mulighet til å bygge vennskap. For mange er det i hverdagslivet sårene er påført, og for dem er det kanskje i hverdagslivet sårene best kan leges.

En god relasjon til terapeut kan være avgjørende for å løfte igjennom de mørkeste tunnelene i perioder i livet. Men en terapeut kan ikke erstatte en hverdagsvenn som har en genuin interesse av å være sammen med deg fordi du er deg, ikke fordi du trenger hjelp.

Vennlighet virker

Jeg lurer på om ikke flere av oss som arbeider profesjonelt med bedre liv for barn og unge, må se betydningen av å forstå og forbedre og tilrettelegge for relasjoner i hverdagslivene til dem som vokser opp. Jeg er blitt forundret over hvor mange av dem jeg har intervjuet fra barnevern og psykisk helsevern for barn og unge de siste 20 årene, som nevner enkeltmøter i hverdagen, smil og vennlighet som uvurderlige skatter for å klare å leve godt videre.

Mysteriet menneske

Profesjonelle hjelper på ulike måter gjennom de kanalene de er ansatt i. Og vi trenger dem. Men langt fra all legedom skjer under behandling. ALLE kan vi være med å gi smil vennlighet, varme og kjærlighet som gir økt psykisk motstandskraft og overskudd.

Noen ganger kan et SMIL alene, FLOMBELYSE en sti inn til den andre. Du skal ikke se bort fra at noen møter deg på halvveien om du forsøker. Hverdagssmilene. De helt plutselige. På bussen, på gaten. Som gjør at du går litt smilende videre selv og lurer på : ”Hva var det? Ja, ja samma søren, det virker.”

HVA ER ET MENNESKE? Hjerne, ja. Følelser, ja. Kropp, ja. Opplevelser, ja, Men også tro, ressurser som er overlevert gjennom generasjoner som har overlevd og gir styrke til nye barn som skal vokse opp. Hvert menneske er et mysterium. En unik skapning laget på en formel vi aldri helt får til å gå opp. For som Karin Boye så vakkert skriver:

“Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden –

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit som skapar världen.”