Man må velge sine slag

Pakking, flytting og oppussing er veritable hengemyrer å vasse ut i hvis det ikke blir håndtert riktig.

Publisert: Publisert:

Huset skal renoveres, og det er ikke småtteri som skal gjøres, konstaterer Arendal-bosatte Kjell Moan (58) i dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

Hos oss gikk det smertefritt. Min bedre 3/4 kunne blitt headhuntet som loadmaster av hvilket som helst flyselskap, så nedpakkingen og bæring ble enkelt fordelt uten krisemøte og familieråd.

Hun pakker – jeg bærer.

Check.

Huset skal renoveres, og det er ikke småtteri som skal gjøres. Herrigår`n er vi to med sterke meninger, men vi ble «raskt» (…) enige om hvilke vegger som skal fjernes, om det skal være åpen eller lukket kjøkkenløsning, type fliser, våtromsplater, Wall-to-paint, Tak-ess, fjerning av peis osv., osv.

Nå er verken jeg, eller husets siviløkonom og vandrende excelark, ukjente med prosjektledelse, men man må velge sine slag. For meg var det enkelt ...

  1. Jeg er fargesvak (skjønner ikke bæret om hvilke farger som hører sammen).
  2. Hun har god smak og det blir garantert fint.
  3. Hun bestemmer ingenting uten å konferere med meg.
  4. Og viktigst av alt: Hele prosjektet er viktigere for henne enn meg.

Så det ble hjemmeseier på walkover på min bedre ¾.

Check.

Byggmester Terje gned seg i hendene da han fikk oppdraget, men bleknet en smule da han møtte en prosjektleder væpnet til tennene med excelark og en sirlig liste med spørsmål og problemstillinger hun ville ha svar på. Jeg skumlet litt i bakgrunnen de første møtene, sånn for syns skyld, men skjønte fort at det ikke var nødvendig. For Byggmester Terje er en blid og dyktig fyr som har vært ute en vinternatt før, og min bedre ¾ er klokkeklar på sine (våre) ønsker, håp og krav.

Det kastes og kastes. Foto: Privat

Mens det pakkes skal det også bæres. Og jammen er jeg glad for at jeg til daglig jobber i en beredskapsorganisasjon. For «beredskap» er å være klar, så jeg skal ikke oppholde meg for langt unna når en flyttekasse merkes og lukkes. Men jeg gidder heller ikke luske rundt i huset og vente (mase) på oppdrag. Eller i det hele tatt ta i noe som ikke er ferdig pakket. Jeg skal være på pletten det øyeblikket en blytung kasse med bøker eller andre ting lukkes og merkes.

Enkelt og greit. Og det fikser jeg glatt. For med fulladet telefon og ørene fulle av øreplugger fordamper jeg lykkelig ut av huset og rusler bak i hagen.

Check.

For her trives jeg. Utegymmet jeg bygde i våres er gjort om til uteverksted, og her dyrker jeg min nye hobby: Buer.

Jeg lager buer.

Altså «Pil-og-Bue-buer».

Og jeg innrømmer det glatt: Jeg har blitt en nerd. En skikkelig pil-og-bue-nerd som mens jeg er i rød beredskap for bæring koser meg «big time» bak i hagen, mens illsinte naboer holder seg for ørene når bordsag, vinkelsliper og pussemaskiner går. Mulig de roper og skriker til meg, men pytt. Jeg lar meg ikke forstyrre eller plages nevneverdig av det. De er i så fall komplett umulig å høre i alt bråket, og heldigvis har jeg musikk på øret som overdøver både naboer og sag.

Men det er jo bare bue-emnene jeg lager med bordsaga. Når emnet er klart, er det fram med lim, skyvelær, fil, pussemaskiner og sandpapir, og jeg som er antakelig verdens mest utålmodige mann kan stå i timevis å file på en bue til den er slik den skal være. For det er noe magisk med det å skape noe. Særlig når jeg starter med et tre i skauen og det etter noen (mange) timers arbeid blir til en nydelig langbue. Denne heltrebuen for eksempel, laget jeg av et lite seljetre jeg sagde ned i våres, og skyter ca. 150 meter.

Foto: Privat

Men heltrebuene tar tid å lage. Det går litt fortere med de buene jeg lager av eik jeg har skåret til med saga. Det er de jeg står med nå i disse dager, for når først emnene er klare er det «plankekjøring» å ferdigstille en bue. Nå ja ... vel, ikke helt, men har jeg vært nøye hele veien, så bruker jeg vesentlig kortere tid på disse flotte flatbuene enn heltrebuene.

Og jammen duger de godt de også. Jeg tilpasser til styrken på skytteren, og denne råtassen (laget til meg selv) går for eksempel godt og vel 180 m.

Foto: Privat

Så mellom bæreoppdragene koser jeg meg bak i hagen, mens jeg venter på klarsignal fra min bedre ¾ på at jeg i det hele tatt kan røre noe inne i huset. Og bæringen syns jeg faktisk også er på grensen til morsom, all den tid det ikke blir særlig mye trening i disse dager. 

Og så er det min tur. Nå er det mitt livs lys som har fått klar beskjed om å holde seg langt unna. For nå skal det rives. Dette er mat for en treningsnerd, og jeg koser meg når fil og sandpapir er byttet ut med slegge og brekkjern. Det går så flisene fyker når gamle dørkarmer, vegger og golvbelegg takkes «pent» for mange års innsats. Skuffende nok gikk det ganske fort også, men konteineren ble full og huset er klart for innrykk av håndverkerne.

Så jo da. Slike prosjekter kan være veritable hengemyrer å vasse ut i hvis det ikke blir håndtert riktig.

Hos oss gikk det smertefritt, og om et par måneders tid kan vi flytte inn i et nyrenovert hus og pakke ut alle kassene igjen.

Det vil si ... ¾`n pakker ut.

Jeg bærer.

Og buene? De går unna som varmt hvetebrød. Dobbelt glede – for det betyr jo bare at jeg kan lage flere.

Check.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan
  2. Blogg
  3. Oppussing